Hopp til hovedinnholdet

Utforsking ved en selvmordskrise

Når du sitter overfor et menneske i dyp krise, skal du gjøre flere ting på én gang. Du skal utforske og vurdere hva du bør gjøre etter samtalen, samtidig som du skal lytte til personens smerte og være empatisk til stede i samtalen. Det er en krevende balansekunst.

Når en person er i livsfare, er det viktig å gjøre noe raskt for å ivareta personens sikkerhet. Hvis personen bekrefter konkrete planer om selvmord, eller du får en dårlig magefølelse, må du ta kontakt med hjelpeinstanser.

Dersom du jobber i kommunale tjenester, kontakt:

  • 113 eller legevakt: tlf. 116 117
  • fastlege (dersom den er tilgjengelig for rask hjelp)
  • lokale akutt-ambulerende team ved distriktspsykiatriske sentre (der det finnes)

Jobber du i spesialisthelsetjenesten, må du raskt ha en vurderingssamtale. Involver gjerne pårørende, om mulig. Noen ganger er det behov for døgninnleggelse i psykisk helsevern.

Mange hjelpere synes det er vanskelig å snakke med pasienter om selvmord. Usikkerhet og frykt for å gjøre feil er ikke uvanlig å kjenne på. At noen snakker om sin selvmordskrise, setter ikke i gang selvmordsatferd. Det er tvert imot et viktig steg på veien ut av selvmordsmodus, særlig dersom hjelperen evner å lytte til personens opplevelse.

I samtalen skal man utforske personens tilstand, personens forståelse av sin situasjon og vurdere behov for videre behandling og beskyttelsestiltak. Vurderingen gjøres ut fra en helhetsvurdering av det personen sier, personens psykiske helse, faktorer som har sammenheng med økt selvmordsfare, hvordan personen framstår og oppleves i samtalen, og informasjon fra pårørende, der det er mulig.

Stress og engstelse påvirker samtalen

Stress eller engstelse for å gjøre feil kan svekke hjelperens lytteevne. Vi kan bli for pågående med kartleggende spørsmål, slik at samtalen bærer mer preg av et intervju enn et møte med et menneske i krise. Tidspress og krevende rammer gir utfordringer for hjelperen.

Noen ganger kan vi bli for løsningsorienterte og iverksette tiltak som ikke oppleves meningsfylte for personen. Vi kan reagere med å bli instrumentelle eller distanserte, og dermed mindre empatiske og nysgjerrige. Dette kan ha en påvirkning på utvikling av alliansen mellom personen i krise og hjelperen. For mennesker i selvmordskriser er det avgjørende at de opplever seg ivaretatt, forstått og lyttet til.

Enkelte studier av erfaringene til mennesker i en suicidal krise tyder på at de kan oppleve seg dårlig møtt på sine behov. For å forhindre at dette skjer, er det viktig å ha et reflektert forhold til egen praksis.

Kompetanse og øvelse på vanskelige samtaler gir økt trygghet hos hjelpere, slik at de blir bedre i stand til å møte mennesker i krise på best mulig måte. Helsepersonell kan gå på kurs, be om veiledning og forsøke å få nok tid til samtalene. Noen ganger kan det være fint å ha samtalen sammen med en kollega. Det er viktig å ha dialog med sin leder om disse temaene, og be om hjelp ved behov.

Empatisk validering

I samtale med et menneske i krise må man forsøke å etablere et trygt rom som innbyr til tillit. Målet er at personen skal kjenne seg godt nok ivaretatt til å åpne seg om hvordan hen har det. Dette gjøres ved å vise varme, empati og være genuint interessert i det personen uttrykker. Gi personen mulighet til å fortelle før du kommer med forslag til løsninger på problemene.

Empati handler om å tre inn i et annet menneskes virkelighet. Å oppleve seg forstått av en annen øker sannsynligheten for at man åpner seg om det som er sårbart.

Validering

Validering betyr «gyldiggjøring» eller «bekreftelse». Å få sine følelser, opplevelser og tanker gyldiggjort er viktig for den som skader seg selv eller sliter med selvmordstanker. Validering fra andre eller en selv er med på å regulere vonde og overveldende følelser.

Les mer

Vurdering av selvmordsfare

Utforsking av selvmordsfare skal tydeliggjøre om selvmordsrisiko er til stede i en slik grad at personen bør vurderes av helsepersonell med opplæring i vurdering (se veiledende materiell for kommunalt ansatte). Vurdering av selvmordsfare skal gjøres av lege eller psykolog med nødvendig opplæring, eller annet helsepersonell med kompetanse som sikrer faglig forsvarlighet (se høringsutkast til ny faglig retningslinje for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling).

I samtalen skal man spørre konkret om selvmordstanker, selvmordsplaner og tidligere selvmordsforsøk. Sammen med personen utforsker man hendelser eller omstendigheter som kan ha utløst selvmordskrisen. Dette kan for eksempel være relatert til tapsopplevelser, traumeerfaringer, psykiske plager, personlige nederlag eller annet. Videre må man utforske hvilken betydning dette har for personens liv og hvordan dette oppleves.

Samtidig som man utforsker hva som har ledet til selvmordskrisen, skal man gjøre en helhetlig vurdering av behov for beskyttelsestiltak. Avhengig av hvor man jobber og hvilken kompetanse man har, vil det kunne innebære å utvikle en sikkerhetsplan, tilby tettere oppfølging, eller henvise til døgnbehandling.

Betingelser som kan øke selvmordsfaren

Selvmordsforskere er opptatt av hva som kan øke selvmordsfaren, og hva som gjør at noen går fra å tenke på selvmord til å forsøke å ta sitt eget liv. Forskning viser at det særlig er disse faktorene som er viktig å utforske i samtalen og ta med i vurderingen:

Ved bekymring for selvmord er det viktig å spørre om det foreligger konkrete planer. Man må spørre på en måte som innbyr til tillit og åpenhet. Det øker sannsynligheten for at personen åpner seg.

Er det tidligere forsøk og satt en dato for gjennomføring? Har personen gjennomført avsluttende handlinger i form av avskjed med nærstående personer eller avskjedsbrev? Er det ryddet i papirer og eiendeler, skrevet testament, betalt regninger og sagt opp abonnementer?

Aktuelle spørsmål kan for eksempel være:

  • «Har du tanker om å ta livet ditt?
  • Har du hatt slike tanker ofte den siste tiden?
  • Er tankene der hele tiden?
  • Har du forsøkt å ta ditt eget liv før?
  • Har du påført deg selv skade tidligere, hva var intensjonen din da?
  • Har du satt en dato for gjennomføring?
  • Har du tanker om hvordan gjennomføre?»

Fjerning av midler/metoder for selvmord er et kjent forebyggende tiltak, f.eks. krav om våpenskap. Snakk med pasienten om betydningen av å fjerne nøkkel til våpenskap, fjerne verktøy, medisiner og liknende, for å redusere muligheten for impulsstyrte handlinger i selvmordsmodus.

Det er viktig å undersøke personens bruk av rusmidler, da dette kan gjøre oss mer impulsstyrte og øke risikoen for selvmordsatferd. Spør om personens alkoholbruk og rusvaner tidligere og nå. Bruker personen alkohol for å tørre å skade seg?

Noen pasienter opplever akutte episoder med psykoser og psykotiske episoder knyttet til affektive lidelser som kan sette dem i stor fare. Personer med bipolar lidelse er i statistisk risiko for selvmordsforsøk i alvorlige depressive episoder, og kan sette seg selv i fare i maniske episoder. Det finnes også blandingstilstander («mixed state»).

Vær spesielt oppmerksom på symptomer som agitasjon, stor grad av håpløshet og angst. Ved psykotisk depresjon (impulsivitet, håpløshet, angst, insomni) er anbefalingen rask vurderingssamtale i spesialisthelsetjenesten, eller hos legevakt, og ofte innleggelse.

→ Les mer:

Tiden etter utskriving fra sykehusinnleggelse og endt behandling er en høyrisikoperiode for selvmord.

Det bør foreligge konkrete planer for oppfølging. Spesialisthelsetjenesten bør ta kontakt med kommunaltjenesten før utskriving for rask «time i hånden», og bør oppgi kontaktopplysninger. Dersom en kommuneansatt er kjent med at en pasient er innlagt, bør vedkommende ta kontakt med innleggende sykehus og tilby en time raskt.

Ved selvmord i familie eller vennekrets er det fare for smitte og økt risiko for selvmordsatferd. Mennesker som allerede har det vanskelig eller er i en spesielt sårbar situasjon, er mest utsatt for smitteeffekt. Dette gjelder også barn og ungdom. Fordi de kan streve med å mestre sterke følelser, kan de lettere bli påvirket av andres selvmordsatferd. Tilgjengelig hjelpetilbud i etterkant av et selvmord er viktig.

Nyere forskning viser at mennesker i krise også kan ha kraftfulle mentale bilder av framtidige selvmordshandlinger.

Suicidale bilder kan oppleves på ulike måter. Bildene kan gi lindring, men også stort indre stress. De kan være kraftfulle katalysatorer for handling, noe som øker selvmordsrisikoen.

Dersom man vurderer at det er økt fare for selvmordsatferd, skal man raskt igangsette beskyttende tiltak.

Tilstandsvurdering

Vurderingen baseres ikke bare på hva personen sier, men også hvordan personen framstår i samtalen. Man kan legge merke til om personen virker nedstemt, engstelig, desorganisert, ruset, smertepåvirket, eller virker preget av håpløshet eller agitasjon (urolig, stresset, rastløs).

Betingelser som kan redusere selvmordsfaren

I samtalen er det viktig å utforske hvilke beskyttende faktorer som kan redusere fare for selvmordsatferd. For noen kan selve samtalen gi en ny erfaring, for eksempel en opplevelse av at det man sier er forståelig for den andre. Det kan gi en opplevelse av økt tilhørighet og at det finnes en vei ut av det smertefulle og håpløse.

Risikofaktorer på gruppenivå

Ifølge forskning har risikofaktorene under sammenheng med økt fare for selvmordsatferd på gruppenivå. Faktorene kan ikke si noe om den enkeltes fare for selvmord – selvmord kan ikke predikeres. Risikofaktorene kan være en inngang til å spørre om den enkeltes erfaringer. Videre kan de være nyttige når man skal foreslå hjelpetiltak. De er delvis overlappende med faktorene over.

Psykiske lidelser kan gjøre en mer sårbar i møte med større belastninger, slik at man lettere kan komme i selvmordsmodus. Særlig depresjon, angstlidelser, PTSD, schizofreni og andre psykoselidelser, rusmisbrukslidelser og personlighetsforstyrrelser er forbundet med økt risiko for selvmord. Behandling av psykiske lidelser har en vesentlig plass i forebygging av selvmord og selvmordsforsøk.

Det er særlig affektive lidelser som er forbundet med selvmordsrisiko. Depressive episoder (moderate til alvorlige), og gjerne med symptomer som håpløshet, overdreven skyldfølelse, selvanklager og strev med søvn, som er forbundet med selvmordsfare. Les mer på side 26: Voksne med depresjon – Nasjonal retningslinje for diagnostisering og behandling i primær- og spesialisthelsetjenesten (PDF)

Når det gjelder psykoselidelser, spesielt schizofreni, synes risikoen å være størst de første årene etter sykdomsdebut, ved lite tro på bedring, i tiden etter utskrivelse og hos de yngste pasientene. Ved psykoselidelser, vær særlig oppmerksom på imperative stemmer, vrangforestillinger om forfølgelse, sterk uro/aggresjon og impulsivitet. Les mer på side 39: Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser – Nasjonal faglig retningslinje (PDF)

Vær spesielt oppmerksom ved psykotisk depresjon. Dette er en tilstand hvor selvmordsfaren kan være overhengende, også fordi tilstanden kan være vanskelig å oppdage. Ut over depressive symptomer, ses ofte sterk angst og uro (agitasjon). Tilstanden kan variere. Personen er preget av ambivalens overfor å leve eller dø. Psykotiske depresjoner oppstår som regel akutt, uten tidligere episoder og utløsende faktorer. 

Ved bipolar lidelse må en være klar over risiko både i depressive og maniske episoder. Mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse har også økt selvmordsrisiko. Les mer under gjentakende selvmordsatferd.

Behandlingen bør ta utgangspunkt i kunnskapsstatus for hver enkelt lidelse, rask oppstart av behandlingen, brukerens egen vurdering av situasjonen og behovet for hjelp.

Alkoholmisbruk og -avhengighet er den vanligste ruslidelsen blant dem som dør i selvmord. Alkoholrus øker selvmordsfare fordi det blant annet gjør en mer impulsiv. Opiatmisbruk og -avhengighet er etter alkoholmisbruk tettest forbundet med selvmordsfare.

Les mer om forholdet mellom rusmiddelmisbruk og selvmord.

Det er en statistisk sammenheng mellom tidligere selvmordsforsøk og senere selvmord. For å forstå mekanismene i dette, les mer om «den farlige øvingen» og interpersonlig teori.

Brudd i en nær relasjon kan være relatert til selvmordsfare. Det er viktig å understreke at den store majoriteten opplever brudd uten å få selvmordstanker. Individuelle sårbarhetsfaktorer spiller inn.

Utskrivelse fra døgnenhet eller endt behandling i psykisk helsevern kan også betegnes som et brudd i en relasjon. Dette er statistisk sett en periode som øker fare for selvmordsatferd. For å sikre oppfølging etter utskrivelse, kreves det samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester.

Det er en sammenheng mellom selvmord i familien og økt fare for selvmordsatferd hos etterlatte familiemedlemmer. Å være etterlatt utgjør økt risiko for selvmordsatferd i seg selv, samtidig som mange opplever for dårlig oppfølging når de trenger det. Les mer om etterlatte etter selvmord.

Videre er det viktig å bryte generasjonsoverføringen av selvmordsatferd mellom foreldre og barn. Les mer i barn som pårørende.

Ærekrenkelse og tap av aktelse er relatert til økt risiko for selvmordsatferd. Ulike hendelser kan lede til en opplevelse av tap av selvaktelse, anseelse eller tap av ansikt. Det sentrale er å få tak i den enkeltes opplevelse og fortolkning av det som har skjedd. Vær særlig oppmerksom ved oppsigelser, mobbing eller utestengelse, økonomiske vansker og stor gjeld, barnevernssaker, og ved omfattende negativ mediedekning eller vonde rykter.

Å bo alene eller ha et lite nettverk er en risikofaktor for selvmord. Det kan ofte føre til mindre sosial støtte og mulighet for hjelp når krevende hendelser skjer.

Mange i selvmordskrise er ensomme. Flere har gått i lang tid med selvmordstanker, har isolert seg og kan kjenne på frykt for, eller ha erfaring med, ikke å bli møtt og forstått i sin psykiske smerte.

For noen er ensomhet del av en depressiv episode, for andre er ensomheten del av en livskrise. Thomas Joiner beskriver i sin teori at å mangle tilhørighet til andre, å være isolert, og samtidig oppleve seg som en byrde, kan gi opphav til et selvmordsønske.

Involvering av pårørende

At personen ikke ønsker pårørende involvert i en krise, er en risiko i seg selv. Noen ganger er pårørende en belastning og medvirkende årsak til at personen strever, men i mange tilfeller kan pårørende være en ressurs i kriser.

  • Pårørende er en tilleggskilde til informasjon om aktuell tilstand og hvordan krisen har utviklet seg. Noen ganger vurderer pårørende situasjonen mer alvorlig enn det man kan få inntrykk av i møte med personen i selvmordskrise.

  • Pårørende kan være en støtte for personen og utgjøre en beskyttende faktor. Noen ganger kan misforståelser oppklares, og noe betydningsfullt bli sagt, slik at personen kan «koble seg på» livet igjen og komme ut av selvmordsmodus.

  • Pårørende trenger ikke være familie. Pårørende kan være en god nabo, lærer, venn eller helsepersonell. Viktigst er det at pårørende kjenner personen godt, har fulgt personen over tid og kan bidra med god informasjon. Gi informasjon om at pårørende ikke trenger å være familie. Spør hvem personen kan tenke seg å ha med i samtalen.

Noen ganger kan helsepersonell unngå å spørre om pårørende fordi man er ukjent med å ha pårørende med inn i samtalen. Gjør det du kan for å bli trygg nok til å gjennomføre samtaler som inkluderer pårørende.

Husk at barn er pårørende med andre behov enn de voksne. Barna kan også være i krise. Som helsepersonell må du stille spørsmål rundt barna og vurdere behov for informasjonssamtale. Les mer om hvordan i barn som pårørende.

Å være pårørende til mennesker i krise

Selvskading og selvmordsatferd påvirker ikke bare personen som strever med det, men får også stor innvirkning på livet til dem som er rundt. Pårørende må involveres i behandlingen som en ressurs, få kunnskap om hvordan være en ressurs, og selv få oppfølging og støtte.

Les mer

Retningslinjer og veiledende materiell

Helsedirektoratet har utviklet faglige retningslinjer for helsepersonell i spesialisthelsetjenesten. Retningslinjene gir informasjon om hva som bør ligge til grunn for vurdering og behandling av selvmordstematikk i spesialisthelsetjenesten. Dette må helsepersonell i spesialisthelsetjenesten ha kunnskap om. Retningslinjene er under revisjon og (re)lanseres i 2023:

Helsedirektoratet har utviklet veiledende materiell for ansatte i kommunene, som gir god støtte i hvordan man kan gå fram i møte med mennesker i selvmordskrise. Kapittel 4 handler om kartlegging:

I tillegg er det ofte utviklet skriftlige rutiner for kartlegging og behandling av selvmord på det enkelte arbeidssted. Dette må hver enkelt ansatt kjenne til. Innholdet på denne nettsiden vektlegger hva som er betydningsfullt for meningsfulle samtaler med mennesker i selvmordskrise, og må ses som et supplement til det som finnes av anbefalinger og føringer fra arbeidsgiver og myndigheter.

Referanser:

Sist oppdatert: 21. mars 2023

Utforsk videre

01.03.2023

Myter om selvmord

Det finnes en rekke myter om selvmord, både i offentligheten og blant hjelpere. Vanlige myter er at det er farlig å snakke om selvmordsplaner, at kun deprimerte tar livet sitt og at det er flest selvmord blant unge menn. Myter kan forhindre god forebygging.

01.03.2023

Barn og unge og selvmordstanker

Selvmord blant barn og unge er sjelden. Samtidig er det ikke uvanlig at også barn kan gi uttrykk for at de vil dø. Selvmordstanker er relativt vanlig, særlig blant barn og unge som er i kontakt med psykisk helsevern. Som hos voksne, forstår vi dette som et uttrykk for at livet oppleves vanskelig.

01.03.2023

Minoritetsgrupper og selvmordsrisiko

Det finnes antakelser om et høyt antall selvmord blant visse minoritetsgrupper. Dette er forenklet og stemmer ikke alltid med virkeligheten. På statistisk nivå har noen grupper større risiko for selvmordsatferd, men tallene må tolkes med forsiktighet. Som hjelper må man imidlertid være bevisst utfordringer ved å være i en minoritetsgruppe.