Hopp til hovedinnholdet

Etterlatte etter selvmord

Å miste en nær person i selvmord er en av de vanskeligste måtene å miste noen på. I tillegg til sjokk kan mange etterlatte etter selvmord oppleve skyld, skam og sinne. Flere sitter igjen med spørsmål de aldri får svar på.

Publisert: 1. mars 2023

De fleste som er etterlatte etter selvmord, opplever sorgreaksjoner. Sorg er sammensatt, følelser er komplekse og kommer til uttrykk på ulike måter. De som har vært bekymret i årevis, kan også kjenne en form for lettelse når tapet er et faktum.

Reaksjonene kan komme uavhengig av type relasjon til den avdøde. Foreldre, nær familie, venner, kollegaer, naboer, lærere og hjelpere er eksempler på etterlatte. En etterlatt er en person som opplever å ha hatt et nært bånd til den som er død.

Antallet etterlatte vil derfor være vanskelig å anslå. Om man regner ti etterlatte per person som dør i selvmord, vil det være over 6000 nye etterlatte i Norge per år.

Etterlatte etter selvmord kan utvikle psykiske og fysiske helseplager, og er en gruppe som kan trenge hjelp og oppfølging. Behovet for profesjonell bistand varierer. Det kan henge sammen med type relasjon til avdøde, eksponeringen etterlatt har vært utsatt for samt den enkeltes beskyttelsesfaktorer, for eksempel sosial støtte og mestringsevne.

Oppfølging av etterlatte etter selvmord

Etterlatte etter selvmord har tradisjonelt sett fått lite oppfølging. Fagfeltet har manglet forskning på behov for, og effekt av, tiltak for etterlatte. Som følge har det vært uklart hvilken hjelp etterlatte har hatt rett på og behov for. I tillegg har det vært mye tabu og stigma knyttet til det å være etterlatt etter selvmord.

Dette er heldigvis på vei til å endre seg. I alle tjenester er det mer kunnskap om etterlattes behov etter selvmord. Hele kapittel 5 i nasjonal handlingsplan for forebygging av selvmord (PDF) handler om bedre oppfølging av etterlatte. Målet er å styrke umiddelbar og langvarig bistand til etterlatte.

Nasjonale veiledere gir føringer

Tydelige føringer for oppfølging av etterlatte finnes gjennom nasjonale veiledere som Mestring, samhørighet og håp (PDF) og Etter selvmordet (PDF) fra Helsedirektoratet. Formålet med sistnevnte er å tydeliggjøre behovet for samhandling og ansvarsfordeling mellom ulike aktører. Veilederen synliggjør etterlattes behov og hvordan helsetjenestene og andre tjenester kan bidra til å ivareta dem.

Alle som følger opp personer som har mistet noen i selvmord, bør sette seg inn i disse veilederne. Slik kan man sikre at hjelpen som ytes er i tråd med anbefalingene som gis.

Tips til hjelpere for etterlatte:

  • Vær særlig oppmerksom på barns behov, og sørg for at de får alderstilpasset oppfølging.
  • Legg igjen skriftlig materiale og kontaktinformasjon, så etterlatte enkelt kan nå deg eller andre hjelpetilbud senere.
  • Tilby å ta kontakt igjen etter en stund, selv om personen ikke ønsker eller ser behov for bistand nå. Mye kan endres på kort tid.
  • Lytt til etterlattes innspill til deg, tjenesten eller systemet du arbeider i.
  • Sørg for å ha tilstrekkelig kunnskap om hva du skal gjøre og hvor du kan få hjelp før alvorlige hendelser skjer.
  • Sørg for å vite hvilke rutiner arbeidsplassen din har for å ivareta deg ved selvmord eller selvmordsforsøk.
  • Vær en støttende kollega og be selv om hjelp og støtte når det trengs.

Normale reaksjoner som etterlatt etter selvmord

Når man brått og uventet mister en nær person i selvmord, er det naturlig å reagere. Mens de umiddelbare reaksjonene ofte består av sjokk, mistro og nummenhet ledsaget av sterke følelser, er senere reaksjoner ofte mer varierte. Mange sørgende opplever perioder med intens gråt, tristhet og lengsel etter den avdøde.

En følelse av uvirkelighet og endret tidsopplevelse er svært vanlig, og sterke sanseinntrykk kan «brenne seg fast» med en intensitet utenom det vanlige. Kroppslige reaksjoner er heller ikke uvanlige: skjelving, hjertebank, kvalme, frostanfall eller svimmelhet.

Etterlatte trenger informasjon om at slike ettervirkninger er vanlige, fordi reaksjonene kan oppleves motsetningsfylte og kaotiske.

Selvransakelse og skyldfølelse

Mange etterlatte sliter med skyldfølelse for ikke å ha forutsett og forhindret selvmordet. Dette bør adresseres og bearbeides. I søken etter svar på hvorfor selvmordet skjedde, har mange etterlatte selvbebreidende tanker. Det er menneskelig å lete etter svar og forsøke å finne mening med det som skjedde. Dette er det viktig å få snakket om, selv om man sjelden finner et klart svar. Selvmord er nesten aldri et resultat av en enkelthendelse.

Som hjelper må man respektere at etterlatte gjerne får en periode med selvransakelse rett etter et dødsfall. Utviklingen må få gå sin gang, i den etterlattes tempo. Samtidig bør intervensjonene forebygge at den akutte reaksjonen utvikler seg til en kronisk belastningstilstand.

Vanlige reaksjoner for etterlatte etter selvmord er:

  • sjokk, en følelse av uvirkelighet, nummenhet, sterke følelser og tankekaos
  • kroppslige reaksjoner som hjertebank, frostanfall, skjelving, kvalme og svimmelhet
  • savn, lengsel, smerte og intens gråt
  • søken etter svar på hvorfor selvmordet skjedde
  • (selv)bebreidelse og skyldfølelse
  • gjenopplevelse av det som skjedde
  • søvnforstyrrelser
  • konsentrasjons- og hukommelsesvansker
  • irritasjon og sinne
  • sosial tilbaketrekking

Les mer i Helsedirektoratets Etter selvmordet – veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord (2011, PDF)

«Tosporsmodellen» for sorg

Selv om det finnes fellestrekk ved sorg, vil mennesker sørge på ulike måter. Ikke alle har synlige, sterke reaksjoner, selv når de har mistet en som står dem nær.

Tidligere trodde fagfeltet på faser i sorgarbeidet, men denne tenkningen er borte. Å «arbeide seg gjennom sorgen» er ikke lenger kritisk for å komme seg videre. Sorg følger ikke faser, der følelser forekommer i et karakteristisk mønster og må bearbeides i hver fase for å komme videre i sorgprosessen.

Den rådende modellen for sorg blant sorgforskere i dag er beskrevet som «tosporsmodellen». Forskning har vist at man etter tap gjerne pendler mellom tapsorientert og gjenoppbyggingsorientert mestring. Man ser på sorg i et mer dynamisk perspektiv, der den sørgende veksler mellom å forholde seg til tapet og savnet, samtidig som personen forsøker å gå videre i livet.

Det viktige er å håndtere sorgen på måter som den enkelte opplever nyttig for seg og sine, men vekslingen mellom gjenoppbygging og tapsorientering anbefales.

Å miste en pasient

Helsepersonell vil kunne oppleve å miste en pasient eller bruker i selvmord. Det er noe av det tyngste man kan oppleve i karrieren. Når selvmord skjer, er det normalt for hjelpere å føle sorg, tvil og skyld.

Les mer

Støtteparadokset

For mange etterlatte er tiden fra tre til tolv måneder etter dødsfallet den tyngste perioden. Det sammenfaller ofte med at omgivelsene kanskje ikke viser like mye oppmerksomhet som rett etter det skjedde. De kan oppleve at andre forventer at de skal begynne å se framover.

En av årsakene til at mange etterlatte har hatt en opplevelse av dårlig og utilgjengelig hjelp, er at hjelpeinstansene typisk er mest oppsøkende og tilgjengelige den første tiden etter dødsfallet. Da er det ofte flere i nettverket som også stiller opp, og behovet for hjelp utenfra kan kjennes mindre. Den etterlatte er belastet med å håndtere sjokket, egne og andres reaksjoner – i tillegg til de praktiske oppgavene. Det kan for mange være krevende å ta imot hjelp i den første fasen. Sjokket kan være så stort at de ikke klarer å sette ord på hva slags hjelp de trenger.

Etter en viss tid vil etterlatte og omgivelsene ofte forvente at det skal begynne å bli lettere. Samtidig kan den etterlatte føle at det går i motsatt retning. Når behovet for hjelp melder seg, kan det ha gått så lang tid at hjelpen oppleves mindre tilgjengelig. Hjelpere og nettverket ser kanskje at den etterlatte har gjenetablert hverdagsfungeringen, og antar at vedkommende ikke har behov mer hjelp. De etterlatte kan bli stående i en situasjon der de selv må be om hjelp, når de egentlig hadde trengt en mer proaktiv tilnærming. Dette kalles støtteparadokset.

Forlenget sorgforstyrrelse

Alle sorgprosesser er unike, og det er helt normalt at mennesker reagerer ulikt på dødsfall. Med tiden blir det for de fleste lettere å håndtere livet og gradvis gjenoppta normal fungering. Dersom sorgreaksjonen etter selvmord ikke avtar og fortsetter å skape betydelig psykisk smerte og redusert livskvalitet etter seks måneder, kan man vurdere om kriteriene for diagnosen forlenget sorgforstyrrelse (tidligere: komplisert sorg) er oppfylt.

Dette viser seg typisk gjennom vedvarende gråt, lengsel og opptatthet av tanker på den døde på en måte som delvis innebærer en manglende aksept av dødsfallet. Etterlatte som utvikler forlenget sorg, har økt risiko for vedvarende svekket helse og anbefales hjelp av profesjonelle.

→ Les mer om behandling av forlenget sorgforstyrrelse (NSSF).

Forhold av betydning når etterlatte ved selvmord utvikler psykiske symptomer:

  • avdødes alder
  • grad av dramatikk rundt dødsfallet
  • å være den som finner avdøde
  • relasjonen mellom den etterlatte og avdøde
  • å ha en sårbar livssituasjon
  • tidligere livsbelastninger hos etterlatte

Kjønnsforskjeller blant etterlatte

Forskning og klinisk praksis viser at kvinner i større grad enn menn aktivt søker hjelp ved psykiske kriser. Kvinner er generelt mer åpne og snakker mer om sine følelsesmessige vansker enn menn. Det betyr ikke at menn ikke også har behov for å ta opp vanskelige tanker og følelser knyttet til selvmord, men de uttrykker seg kanskje på en annen måte enn kvinner. Kanskje trenger de mer tid eller andre omgivelser for å kunne uttrykke seg.

Derfor er det viktig at oppfølgingen er individuelt tilpasset og ivaretar både menns og kvinners behov for å uttrykke følelser og bearbeide sorgen på sin måte.

Barn og ungdom som etterlatte etter selvmord

Det er spesielt viktig å ivareta barn og ungdom etter et selvmord. De kan være både direkte rammet, ved at en nær går bort, eller mer indirekte, ved at et selvmord rammer omgivelsene på en måte som påvirker barnet.

Barn kan ha store behov, men mangle språket som gjør det lett for hjelpere å identifisere behovene. Det er hjelpernes oppgave å oppsøke barna og ungdommen(e) for å bistå og kartlegge deres behov for hjelp.

Barn er spesielt sårbare når en som står dem nær tar sitt eget liv. Voksne må snakke med barn om selvmordet på en alderstilpasset måte, og må sørge for at barn blir ivaretatt av andre voksne hvis forelder/foreldre i en periode ikke makter dette.

→ Psykologspesialist Magne Raundalen har skrevet en artikkel som alle som skal snakke med barn om selvmord bør lese i forkant av samtalen: «Hva skal vi si til barn etter selvmord?«

→ NRK Super har i samarbeid med RVTS Øst laget TV-episoder for barn om selvmord: «Hvorfor begår noen selvmord?«, «Når en venn vil begå selvmord» og «Følelser etter selvmord«.

Åpenhet ved ivaretakelse av barn betyr å:

  • fortelle sannheten om selvmordet, med grad av detaljer tilpasset ulike alderstrinn.
  • kommunisere åpent, slik at ikke familiehemmeligheter skaper et anstrengt klima der en rekke temaer ikke kan snakkes om.
  • være åpen om dødsårsaken, ikke legge opp til en misforstått skåning av barn ved å unnlate å fortelle at avdøde tok sitt eget liv.
  • hjelpe pårørende til å fremme åpenhet slik at barn opplever at selvmordet er noe vi tåler å prate om.

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) er en viktig ressurs og støttespiller for mange etterlatte. Deres arbeid bidrar også til økt åpenhet og kunnskap. LEVE tilbyr råd og selvhjelpsgrupper til etterlatte etter selvmord over hele landet.

Referanser:

Publisert: 1. mars 2023

Utforsk videre

01.03.2023

Å miste en pasient

Helsepersonell vil kunne oppleve å miste en pasient eller bruker i selvmord. Det er noe av det tyngste man kan oppleve i karrieren. Når selvmord skjer, er det normalt for hjelpere å føle sorg, tvil og skyld.

01.03.2023

Barn som pårørende ved selvmordskriser

Å leve med en mor eller far som vurderer å ta livet sitt, eller som skader seg selv, er potensielt traumatiserende for et barn. Konkret informasjon fra trygge voksne kan bidra til å forebygge feiltolkning og skyld, og kan hjelpe å skape mening. Informasjonen kan komme fra voksne i familien, men ofte må helsepersonell bistå i krisen.

13.03.2023

Forstå mennesker i selvmordskrise

Mennesker i selvmordskriser kjenner ofte en intens psykisk smerte de føler seg fanget i. Mange er ensomme og opplever seg som en belastning. En hjelper som lytter og forstår hvordan en selvmordskrise kan oppleves, kan gjøre personen mer mottakelig for hjelp og støtte.