Minoritetsgrupper og selvmordsrisiko

At enkelte grupper har økt risiko for selvmordsatferd, betyr ikke at alle medlemmer av en minoritetsgruppe er i risiko for selvmord. Dette gjelder heller ikke dersom de strever med psykisk uhelse.

Samtidig er det viktig ikke å underdrive at det kan prege mennesker å oppleve seg som en minoritet i storsamfunnet. Som hjelper bør man sette seg inn i effekten minoritetsstress har på livene til minoritetspersoner. Minoritetsstress handler blant annet om at stigma og diskriminering kan føre til økt forekomst av psykiske lidelser blant medlemmer av minoritetsgrupper.

Det er mange minoritetsgrupper man kunne skrevet om når det gjelder selvmordsrisiko. Under tas disse gruppene opp, av ulike årsaker:

• LHBTIQ-personer, fordi det finnes undersøkelser som viser økt risiko for selvmordstanker og selvmordsforsøk,
• urbefolkning, fordi de har økt risiko for selvmord på globalt nivå, og
• flyktninger, fordi de har flere livsbelastninger og dårligere psykisk helse enn gjennomsnittsbefolkningen.

LHBTIQ-personers psykiske helse

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sin oppsummering av levekårsundersøkelser viser at andelen lesbiske, homofile og bifile med dårlig psykisk helse er betydelig større enn blant heterofile. Skeive har gjennomgående lavere livskvalitet enn befolkningssnittet.

Spesielt bifile kvinner og transpersoner vurderer i mindre grad egen helse som god. Av alle skeive rapporterte 44% lav tilfredshet med egen psykiske helse, mot 26% i hele befolkningen, ifølge SSBs livskvalitetsundersøkelse i 2021. LHBT-personer oppgir i langt større grad enn heterofile og cispersoner at de har forsøkt å ta selvmord og i større grad har hatt selvmordstanker.

Forskningen på LHBT-personer og selvmordsatferd er imidlertid problematisert av sosiolog Merethe Hernes-Giertsen i Suicidologi 3/2022 (PDF). Hun skriver at en del av forskningen bærer preg av et kunstig skille mellom «skeiv befolkning» og «heterofil befolkning», uten blikk for variasjoner i de ulike kategoriene samt andre variabler. Noe forskning kan tyde på at homoseksuell erfaring snarere enn homoseksuell identitet er en selvstendig statistisk risikofaktor for selvmordsforsøk.

Begreper:

Blant kvinnene i SSBs levekårsundersøkelse fra 2020 skilte de bifile seg ut sammenlignet med lesbiske og heterofile kvinner. Hele 81% av bifile kvinner oppga å ha hatt selvmordstanker i løpet av livet. Transpersoner, både binære og ikke-binære, hadde også i langt større grad tenkt på eller forsøkt selvmord, enn cispersoner.

Ifølge Bufdir kan det helhetlige bildet av dårligere psykisk helse, selvmordstanker og selvmordsforsøk blant den skeive befolkningen tyde på en kostnad ved å bryte med samfunnets normer for kjønn og seksualitet. I tillegg var det langt flere ikke-heterofile enn i hele befolkningen som ga en lav skår på hvor givende de opplevde sine sosiale relasjoner, 35% mot 24%. Altså: Over en tredjedel av ikke-heterofile rapporterte at de i liten grad opplevde sine sosiale relasjoner som givende.

Forskjell på urbefolkning i Norge og resten av verden

Urfolksgrupper som inuitter, amerikansk urbefolkning, aboriginere og en del afrikanske befolkninger, er mer i fare for å ta selvmord enn majoritetsbefolkningen. Integrasjons- og omstillingspress kan være mulige årsaker. I en urfolkskontekst er det viktig å forstå selvmordsproblematikk i lys av tidligere overgrep:

Kolonisering og kulturell assimilering er historiske traumer som har konsekvenser for urfolk i flere generasjoner.

Anne Silviken (Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus) til NRK

Et høyt alkoholforbruk i enkelte urbefolkninger bidrar også til å øke risikoen for selvmord. Samtidig er selvmord et komplekst og individuelt fenomen, som aldri kun kan forklares av etnisitet/kultur, rusmisbruk og kulturell assimilering.

Samisk befolkning i Norge skiller seg ut når det gjelder urfolk på verdensbasis og selvmordsrisiko. Det er ingenting som tyder på at den norsk-samiske befolkningen oftere tar selvmord enn den norske majoritetsbefolkningen.

Sannsynligvis var risikoen høyere tidligere. Fra 1970 til 1998 var det en «overdødelighet» blant norske samer forårsaket av selvmord, sammenlignet med den øvrige nordnorske befolkningen. Det er imidlertid vanskelig å ha oppdaterte tall, fordi vi ikke registrerer etnisitet i Norges dødsårsakregister.

→ Filmforedrag: «Hvordan kan vi forstå selvmord blant samer?» v/ Anne Silviken (SANKS)

Flyktninger ikke i større risiko for selvmord

Flyktninger kan ha opplevd krig, tortur og forfølgelse, kan ha mistet nære familiemedlemmer eller blitt tvunget til å skilles fra dem, og kan ha opplevd traumatiserende hendelser på flukten.

Man skulle kanskje tro at selvmordsrisikoen var høyere blant en gruppe med så mange negative livserfaringer, som i tillegg opplever migrasjonsstress og har lavere sosioøkonomisk status og ressurser i ankomstlandet.

Til tross for dårligere psykisk helse og flere belastende opplevelser sammenlignet med majoritetsbefolkningen, er ikke flyktninger i større statistisk risiko når det gjelder selvmord.

Mulige teorier for hvorfor selvmordstallene ikke er høyere blant flyktninger, kan være at religion fungerer beskyttende mot selvmordsatferd, at mange flyktninger kommer fra kollektivistiske kulturer med sterkere sosial støtte, og at selvmord kan være tabu i en del kulturer. I tillegg kan de som har klart å flykte, i utgangspunktet være mer robuste enn gjennomsnittet. De kan også oppleve bedre forhold i det nye landet sammenlignet med opprinnelseslandet, som fungerer beskyttende mot selvmord.