Hopp til hovedinnholdet
Snakk om selvmord

Ivaretakelse av hjelpere

Å jobbe med mennesker som skader seg selv eller tviler på om de ønsker å leve, vekker følelser og reaksjoner hos hjelperen. Det er vanlig å kjenne på bekymring og usikkerhet. Ivaretakelse av hjelpere er avgjørende for at de skal kunne yte sitt beste og være i jobben over tid.

Publisert: 1. mars 2023

Helsepersonell skal kombinere teoretisk kunnskap med empati og emosjonell tilstedeværelse, på en fleksibel og trygg måte. Dette kan være krevende. Ivaretakelse av hjelpere er avgjørende, både for den enkelte ansatte og for kvaliteten på hjelpen som ytes.

Hjelpen skal ofte gis under stort tidspress og med høye forventninger til resultater. Hjelperen kan bli stående i et krysspress mellom pasientens behov og tilgjengelige ressurser. Man kan oppleve å bli stående alene med stort ansvar for andres liv og helse, og kan kjenne på avmakt.

Stor arbeidsmengde, omstillinger, møter med mennesker i krise, egen sårbarhet og krevende perioder i eget liv, kan gjøre hjelperen i dårligere stand til å romme andres behov, og ikke minst ivareta egne behov.

På den andre siden oppleves hjelpeyrker ofte som meningsfylte og berikende. Ved å være en hjelper betyr man noe for andre og kan utgjøre en forskjell..

Krav til den profesjonelle hjelperen

Den profesjonelle hjelperen er sitt eget viktigste verktøy i møte med dem som trenger hjelp. Emosjonell tilstedeværelse kreves for å skape tillit og trygghet. Hjelperens empati er vesentlig for relasjonen til pasienten.

Empati som en av de viktigste ressursene i yrkesutøvelsen, kan også gjøre hjelperen sårbar for emosjonell overbelastning. Det kan være vondt å lytte til pasienters historier og arbeide så nært andres smerte og fortvilelse, særlig hvis pasienten tenker på å ta sitt eget liv.

Å jobbe med mennesker som har selvmordsatferd, anses som en betraktelig belastning. Hjelperens grenser kan bli utfordret, og det er avgjørende å finne en balanse mellom emosjonell involvering og profesjonell avstand. Dette oppleves for de fleste som svært utfordrende.

Begreper for belastninger

Belastningene ved å være profesjonell hjelper kan forekomme på ulike måter, direkte og indirekte. I forskningslitteraturen finnes flere begreper (delvis overlappende) som er knyttet til ulike former for belastninger ved å være profesjonell hjelper:

På norsk blir «compassion fatigue» oversatt til omsorgstretthet eller medfølelsesutmattelse. En av de tidligste og mest innflytelsesrike modellene er «Compassion Stress and Fatigue Model» av Figley (1995).

Modellen bygger på at empati er avgjørende for at hjelpere kan hjelpe til med å lindre andres lidelse. Man må kunne sette seg inn i den andres emosjonelle tilstand og ta den andres perspektiv for å forstå hva som er den beste måten å hjelpe på. Som et resultat, blir hjelperen direkte utsatt for følelsene til personen, og speilnevronene aktiveres. Hjelperen blir motivert til å hjelpe med å redusere lidelsen gjennom empatiske responser.

Når hjelperens jobb er å møte andre menneskers lidelse, kombinert med et kontinuerlig krav om å redusere lidelse, kan dette skape medfølelsesstress som kan påvirke hjelperens velvære negativt over tid.

Figley forklarer det slik:

“We have not been directly exposed to the trauma scene, but we hear the story told with such intensity, or we hear similar stories so often, or we have the gift and curse of extreme empathy and we suffer. We feel the feelings of our clients. We experience their fears. We dream their dreams. Eventually, we lose a certain spark of optimism, humor and hope. We tire. We aren’t sick, but we aren’t ourselves.”

Positive tilbakemeldinger, tilstrekkelige ressurser og et klart skille mellom en selv og dem man hjelper, kan redusere medfølelsestretthet (Coetzee & Laschinger, 2018).

Motoverføring er de følelsene og reaksjonene som vekkes hos terapeuten i møte med pasienten. Tidligere ble motoverføring tolket som et uttrykk for terapeutens ubevisste, «blinde flekker». I dag, og særlig sentralt i psykodynamisk terapi, ses motoverføring som helheten av terapeutens følelser, holdninger og reaksjoner. I likhet med overføring kan motoverføring være en kilde til forståelse av pasientens problemer, særlig de som oppstår i nære relasjoner (Valeur, 2014)

Sekundær- og vikarierende traumatisering handler om de emosjonelle og psykologiske effektene som arbeid med traumatiserte klienter har på terapeutenes personlige og profesjonelle velvære. Å høre om klienters lidelse igjen og igjen kan føre til sekundærtraumatisering. Empati gjør en sårbar for emosjonell smerte, noe som i verste fall kan føre til at en utvikler traumerelaterte plager, som akutte stressreaksjoner, påtrengende, ubehagelige tanker og mentale bilder, og fobisk unngåelse (Berge, 2005).

Hvis man opplever sekundærtraumatisering, vil hjelperen utvikle vikarierende eller parallelle reaksjoner til det klienten formidler om traumeopplevelsene sine. Disse reaksjonene kommer ofte i mindre skala enn det klienten selv opplever, men ved ikke å anerkjenne disse reaksjonene, vil hjelperen være i risiko for at den indirekte belastningen utvikler seg og påvirker klientarbeidet (Isdal, 2017).

Yrkesmessig utbrenthet, eller arbeidsrelatert fysisk og psykisk utmattelsestilstand hos en arbeidstaker, er en utmattelsestilstand. Det skyldes langvarig eksponering for arbeidsrelaterte problemer. Problemene kan være høyt tidspress, lite sosial støtte, konflikter på arbeidsplassen, eller å bli utsatt for vold og trakassering (Statens arbeidsmiljøinstitutt, 2021). I hjelpeyrker handler utbrenthet oftest om den stadige kontakten og mengden av kontakt med mange ulike klienter (Bang, 2003).

Å jobbe med selvmordsatferd

Hvordan man preges i jobben som hjelper, varierer. Opplevelsen av belastning og stress vil endre seg ut fra livssituasjon, forhold på arbeidsplassen, personlige egenskaper og erfaringer.

Å jobbe med pasienter med selvmordsatferd oppleves derimot som belastende for de aller fleste, uavhengig av mengde klinisk erfaring. Arbeid med selvmordskriser vil for de fleste fortsette å være belastende gjennom yrkeslivet, selv om man kan håndtere det gradvis bedre.

Enkelte kan oppleve det så belastende å jobbe med selvmordsatferd at de unngår mulige selvmordsnære pasienter.

I en undersøkelse av hvilke situasjoner psykologer opplever mest krevende er selvmordsfare den mest rapporterte. Mange er redde for å miste en pasient i selvmord, og dette kan også prege måten man gir hjelp på.

Følelsesmessige reaksjoner hos hjelperen

Å jobbe tett på mennesker som skader seg selv eller tviler på om de ønsker å leve, kan vekke mange ulike følelser og reaksjoner hos hjelperen. Det er vanlig å kjenne bekymring, usikkerhet og hjelpeløshet.

Kanskje er det større aksept for – og åpenhet om – tristhet og bekymring, sammenlignet med irritasjon, likegyldighet og avsky. Disse følelsene kan kjennes skamfulle og holdes hemmelige, men er nok ikke uvanlige blant hjelpere som står i krevende pasientarbeid.

Det er viktig å adressere og snakke åpent om alle følelsesmessige reaksjoner. Slik kan hjelperen bedre forstå sine reaksjoner og få hjelp til å håndtere dem på en hensiktsmessig måte, så de ikke går ut over pasientbehandlingen.

Å måtte forholde seg til døden

I møte med selvmordsatferd konfronteres vi med alvorlig eksistensiell tematikk. Samtaler om døden vekker spørsmål som er relevante for ens eget liv. Tanker om egen og næres død utfordrer oss som hjelpere.

Noen hjelpere har kanskje opplevd å miste nære i selvmord, eller har selv hatt selvmordstanker. Skillet mellom private og profesjonelle reaksjoner kan bli uklart.

Den som støtter en person i selvmordskrise, bidrar ofte med å bære håpet. Men hva om du selv rammes av håpløshet, mister troen på at du kan hjelpe eller at pasienten kan få det bedre? Å lytte til andres opplevelse av håpløshet og tanker om å ville dø kan kjennes tyngende og påvirke hjelperen over tid.

Kan ha konsekvenser for behandlingen

En vanlig konsekvens av følelsesmessige reaksjoner hos hjelperen i møte med selvmordsnære pasienter, er en økt vektlegging av vurdering av selvmordsfare. Man er redd for å overse viktig informasjon om pasientens situasjon og ikke bidra med riktig hjelp. Man kan bli redd for å miste pasienten og for faglige og personlige konsekvenser om man ikke klarer å avverge et selvmord.

Frykten kan ta form av for direkte utspørring om selvmordsatferd og risikofaktorer. Dette kan få for stor plass i terapien og gå på bekostning av andre viktige temaer. Man står i fare for å bli så engstelig for å gjøre feil at det går ut over behandlingen til pasienten.

Det kan føles som at et tungt ansvar hviler på ens skuldre om at en person skal holdes i live. Det kan være vanskelig å ta inn over seg det faktum at vi – tross god hjelp – ikke kan forhindre at noen velger å ta sitt eget liv.

Å miste en pasient

Helsepersonell vil kunne oppleve å miste en pasient eller bruker i selvmord. Det er noe av det tyngste man kan oppleve i karrieren. Når selvmord skjer, er det normalt for hjelpere å føle sorg, tvil og skyld.

Les mer

Rammene rundt hjelperen

Hjelperes opplevelse av belastninger kan ikke ses løsrevet fra den kontekst de arbeider i. Mange hjelpere har en arbeidshverdag med mange oppgaver, stort ansvar og liten tid.

I samtaler hvor man blir bekymret for selvmord, blir man særlig utfordret. Hvordan skal jeg hjelpe personen best mulig og samtidig operere innenfor gjeldende retningslinjer, rutiner og tidsramme? Man har kanskje flere pasienter i tilsvarende situasjon og andre arbeidsoppgaver som venter.

Noen kan bli usikre, tvile på egen kompetanse og oppleve å stå alene i vanskelige situasjoner uten noen å drøfte med før krevende beslutninger fattes. Flere yrkesgrupper har også en utfordrende dobbeltrolle, som hjelper og innehaver av myndighet til inngripende tiltak, f.eks. tvangsinnleggelse.

I forskningen finner man en klar sammenheng mellom høyt sykefravær og ressursmangel, tidspress, høy «turnover», faglig ensomhet og dårlig samvittighet.

Arbeidstakere som ofte opplever en ubalanse mellom egne følelser og de følelsene som må vises utad, har økt risiko for å bli emosjonelt utmattet. Det er også høyere risiko for å bli sykemeldt, viser Anne-Marthe Indregards doktorgrad utført ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

Hva bør man legge merke til?

Har vi et for høyt stressnivå over tid og store belastninger, er det uheldig for helsen, arbeidskapasiteten og ikke minst måten vi møter andre mennesker på. Vi har alle et ansvar for jevnlig å «sjekke inn med oss selv», og for å fortelle kollegaer og leder når vi kjenner at vi har nedsatt kapasitet.

Dersom du:

  • strever med søvn over tid
  • ofte er irritabel
  • har lettere for å ta til tårene
  • gruer deg til jobb
  • har endret appetitt
  • kjenner på mindre glede
  • har blitt merkbart mer eller mindre aktiv sammenlignet med slik du pleier å være
  • forsøker å håndtere stress med rusmidler

– er dette tegn du skal ta på alvor.

Det kroppen og følelsene dine forteller deg, er signaler om at noe påvirker deg på uheldige måter. Du må forholde deg til det og gjøre endringer. Hvis ikke, vil det ofte kunne bli verre.

Mestring og forebygging

Et godt arbeidsmiljø med kompetente medarbeidere er grunnmuren for at man skal oppleve mestring under høyt stressnivå og krevende arbeidsoppgaver. Det er lettere å oppleve mestring under og etter hendelser når medarbeidere føler seg trygge og har tilstrekkelig kompetanse. Psykososial støtte er helt avgjørende for at helsepersonell skal kunne utføre arbeidsoppgaver, ivareta pasientsikkerhet og bevare egen helse over tid.

God mestring henger sammen med:

Den enkelte kjenner til egne ressurser og begrensninger, og har stressmestringsstrategier som fungerer godt for en selv, f.eks. å prioritere (bort) oppgaver, regulere tilgjengelighet, sette av tid til mosjon, avspenning, gledesfylte aktiviteter, søvn og et balansert kosthold.

Organisasjonen har gode rutiner for ivaretakelse av gruppen og enkeltindivider, og tilbud til medarbeidere som kan trenge ekstra oppfølging.

Medarbeidernes trening og kompetanse, og menneskelige ressurser i teamet, er tilpasset for å kunne håndtere de oppgavene som skal løses.

De emosjonelle belastningene er en iboende del av arbeid med mennesker, og dermed noe som ikke helt kan fjernes. Heldigvis kan de negative helseeffektene av emosjonelle belastninger forebygges. Det krever kunnskap og forebygging på flere nivåer.

Se film om «stressbarometeret»:

Forebygging er et lederansvar

Det er et lederansvar å sikre at alle ansatte har kunnskap om hva man gjør dersom man er bekymret for selvmord, og hvilke systemer og rutiner som gjelder for ivaretakelse av ansatte.

God ivaretakende ledelse innebærer:

  • Rutiner og strukturer for ivaretakelse av ansatte
  • Lederes og organisasjonens støtte og anerkjennelse av belastninger som følger med jobben
  • Opplæring og forberedelse i forkant av kritiske hendelser
  • Støtte og oppfølging underveis og i etterkant av kritiske hendelser
  • Oppfølging av den enkelte gjennom oppsøkende samtaler, råd og veiledning
  • Oppfølging av kollegagruppen gjennom å stimulere til samhold, forståelse og felles mestring

Forskning viser at arbeidstakere som rapporterer at de har en arbeidsgiver som kommuniserer interesse i ansattes helse og velvære, i mindre grad blir utmattet og sykemeldt når de er utsatt for emosjonelle belastninger på jobb (STAMI, 2019).

Å ha etablerte strukturer og praksis på arbeidsplassen for å ivareta personalet er viktig for å forebygge belastninger og vedvarende reaksjoner hos ansatte. For eksempel veiledning, debrief og oppfølging av enkeltansatte ved behov, ser ut til å kunne redusere grad av belastning.

Rutiner hjelper til med å systematisere hvordan man kan evaluere og lære av uønskede hendelser. Det bør skje slik at den ansatte opplever å bli støttet og får mulighet til å styrke tryggheten i rollen som hjelper.

Å dele erfaringer med kolleger og hjelpe dem med å håndtere liknende opplevelser, kan også være til hjelp for egen bearbeiding.

→ Ny nasjonal faglig retningslinje om ansattoppfølging (høringsutkast)

Jobbtilfredshet beskytter

Jobbtilfredshet defineres som en positiv emosjonell reaksjon, og henger sammen med i hvilken grad en person opplever mestring og utbytte av jobben. Å trives i jobben, føle at man gjør en forskjell og får brukt sin faglige kompetanse, er med på å forebygge belastninger. Følelsen av mening og håp blir opprettholdt i arbeidet som profesjonell hjelper.

Jobbtilfredshet er tett forbundet med jobbengasjement. Et passende nivå med utfordringer i jobben, at man får ta i bruk sin kompetanse, erfaring og yrkesmessige kunnskap, er med på å skape høyere jobbtilfredshet. Arbeidstakere som tror de kan håndtere en utfordrende situasjon, tåler emosjonelle belastninger bedre og blir i mindre grad utmattet.

Sekundærvitalisering

En mulig forklaring på hvorfor noen vier livet sitt til å være terapeuter og hjelpere, beskrives av psykologspesialist Guro Øiestad som sekundærvitalisering (PDF). Det handler om å bli smittet av klientens vitalitet og mot til endring.

Selv om man til tider kan kjenne seg utmattet av jobben, kjenner man seg først og fremst vitalisert fra samtalene. Å få være med på klientens små seire, en depresjon som slipper, en skam som letter, at folk åpner seg og gjør ting i livet sitt på en annen måte enn tidligere, gjør at det kjennes meningsfullt og givende å være i hjelpeyrket.

Oppsummert – gode råd for ivaretakelse av hjelpere:

  • Det er et lederansvar å sørge for omsorg, oppfølging og gode systemer for å ivareta ansatte.
  • Gjennom tilstrekkelig opplæring, rutiner og samarbeid settes kolleger i stand til å hjelpe hverandre med oppgaver og samtidig støtte hverandre.
  • Mange reaksjoner er helt naturlige og vil som regel avta med tiden. Kunnskap om disse og hva som kan forebygge senvirkninger, kan likevel være viktig å kjenne til.
  • Ansatte har ansvar for å ta vare på seg selv gjennom egne mestringsstrategier, og gjennom kommunikasjon med leder og kolleger.
  • Åpenhet om hva som kan være til hinder for å søke støtte, og viktigheten av å be om hjelp, er viktig.
  • I krevende perioder er det beskyttende for den enkelte å kunne fokusere på arbeidsoppgavene og være del av arbeidsfellesskapet, samtidig som man opplever forståelse fra en støttende leder og et ivaretakende arbeidsmiljø.
  • Bevissthet om verdien av eget bidrag og (hjelp til) å beholde blikket på det meningsfulle i arbeidet man gjør, er godt for enhver arbeidstaker.
  • Å arbeide i team, eller være to sammen i en krevende sak, er viktig både for hjelperen og kvaliteten på pasientbehandlingen.

Ressurser:

Referanser:

Publisert: 1. mars 2023
Facebook Twitter

Utforsk videre

01.03.2023

Å miste en pasient

Helsepersonell vil kunne oppleve å miste en pasient eller bruker i selvmord. Det er noe av det tyngste man kan oppleve i karrieren. Når selvmord skjer, er det normalt for hjelpere å føle sorg, tvil og skyld.