Utforsking ved selvskading

Hva gjør du ved livsfare?

Når en person er i livsfare, er det viktig å gjøre noe raskt for å ivareta personens sikkerhet. Hvis personen bekrefter konkrete planer om selvmord, eller du får en dårlig magefølelse, må du ta kontakt med hjelpeinstanser.

Dersom du jobber i kommunale tjenester, kontakt:

• 113 eller legevakt: tlf. 116 117
• fastlege (dersom den er tilgjengelig for rask hjelp)
• lokale akutt-ambulerende team ved distriktspsykiatriske sentre (der det finnes)

Jobber du i spesialisthelsetjenesten, må du raskt ha en vurderingssamtale. Involver gjerne pårørende, om mulig. Noen ganger er det behov for døgninnleggelse i psykisk helsevern.

Noen personer snakker åpent og velvillig om egen selvskading, og viser uoppfordret fram arr, sår eller merker. Andre framstår med sterkt ubehag og dyp skam, eller kan av andre grunner ha store problemer med å erkjenne at de selvskader og fortelle om det.

Det er lite som tyder på at å spørre direkte om selvskading øker faren for det. Det er tvert imot viktig å avdekke selvskading og sørge for adekvat oppfølging på et tidlig tidspunkt, slik at selvskadingen ikke får tid til å «sette seg» som en fast mestringsmåte.

Mistenker du selvskading, bør du som en hovedregel spørre direkte om dette:

• «Har du noen gang skadet deg selv med vilje?»
• «Har du noen gang gjort noe mot deg selv for å få vondt med vilje?»

Husk at det kan ligge like dyp smerte bak mindre alvorlig selvskading som mer alvorlige former.

Når skal man spørre om selvskading?

Man spør ved mistanke om selvskading, rutinemessig og ved indikasjon hos personer som har behov for psykiske helsetjenester eller rustjenester.

Vær særlig oppmerksom dersom personen:

• har tydelige sår, arr eller merker
• har opplevd store belastninger, nylig eller tidligere
• virker deprimert, engstelig eller trist
• har endret atferd og væremåte

Hvem gjør hva?

Alle som mistenker selvskading, bør spørre personen direkte om dette.

En mer systematisk gjennomgang skal imidlertid gjøres av personer som har fått tilstrekkelig opplæring i å avdekke og kartlegge selvskading, selvmordsfare og psykiske helseproblemer. Dette er gjerne helsepersonell, som helsesykepleier, psykisk helse-arbeidere i kommunen, fastlege, kommunepsykolog eller lignende.

Hva spør man om?

Målet er å finne ut av hyppighet, varighet og hvordan personen skader seg. I samarbeid med personen som skader seg, kan man danne hypoteser om hvilken funksjon selvskadingen har for den enkelte. Man vurderer den medisinske alvorlighetsgraden og om atferden kan være knyttet til psykisk lidelse og/eller selvmordsrisiko. Til slutt vurderes hvorvidt personen best kan hjelpes i spesialist- eller kommunehelsetjenesten.

Selvskading kan ha ulike funksjoner for den det gjelder. Det er viktig at personen i første omgang blir bevisst på dette, men også at personen skjønner at hjelperen forstår at det er viktige grunner til at personen selvskader. I behandling vil det være et mål å finne andre måter å trøste seg selv på enn gjennom selvskading. Det er lettere å skape motivasjon for dette hvis hjelperen har anerkjent og forstått selvskadingens viktige funksjon først, og har kommunisert dette til den det gjelder.

Kjedeanalyse

En måte å kartlegge funksjoner bak selvskading på, er ved å gjøre en kjedeanalyse. Man kartlegger hva som utløser og opprettholder selvskading, og får gjennom dette ideer til hvordan man kan hjelpe personen å hjelpe seg selv på andre, mer konstruktive måter.

Les mer

Eksempler på spørsmål om selvskadingens funksjon:

• «Hva handler det om når du skader deg?»
• «Hva hjelper selvskadingen deg med?»
• «Hvilken funksjon tror du selvskadingen har for deg?»

Kanskje må du akseptere tvetydige, ulne og uklare svar i begynnelsen. Det er ikke sikkert personen vet, eller klarer, å snakke om det som utløser trang til selvskading. Uansett kan du bekrefte og validere følelsene bak selvskadingen. Å validere er ikke det samme som å akseptere selvskading som mestringsmetode.

Dersom du ikke selv har tilstrekkelig opplæring og kommer i kontakt med en person som skader seg selv med vilje, bør du forsøke å motivere og støtte personen i å kontakte en fagperson som har denne kompetansen. Barn og unge må få vite at det er viktig å melde fra til en voksen man er trygg på, slik som en lærer, helsesykepleier eller foreldre.

Det veiledende materiellet til kommunene om forebygging av selvskading og selvmord og tiltakshåndboka for BUP gir råd om hva en bør kartlegge dersom en avdekker selvskading.

Selvskading med eller uten intensjon om å dø

Det kan være vanskelig å avgjøre om personen har skadet seg med et ønske om å dø eller ikke. Noen personer bagatelliserer handlingene sine, for eksempel på grunn av skam. Andre overdriver selvmordsintensjonen, for å bli hørt, for å kommunisere psykisk smerte, eller på grunn av et behov for å bli tatt vare på.

Både trivialisering og dramatisering er grøfter å havne i i møte med selvskading. Forsøk å finne ut av suicidal intensjon så godt du kan ved å spørre om hvorvidt personen ønsket å dø da hen skadet seg:

• «Hva tror du selv at selvskadingen henger sammen med?»
• «Har du et ønske om å dø når du skader deg selv?»

Ambivalens og uklar intensjon er vanlig. Vis forståelse og empati med følelsene bak handlingene. Det er all grunn til å ta selvskading på alvor og sørge for tidlig behandling av problematikken, slik at mestringsmåten ikke befester seg.

Film om kartlegging av selvskading (NSSF):

Ressurs:

• Selvskading og selvmordstematikk i sosiale medier – hvordan møte barn og unge

Referanser:

• Helsedirektoratet (2017). 4.2 Kartlegg. I Selvskading og selvmord – veiledende materiell for kommunene om forebygging.
• Miller, A. L., Rathus, J. H., & Linehan, M. (2007). Dialectical Behavior Therapy with Suicidal Adolescents. Guilford Pres
• RBUP: Tiltakshåndboka – utredning av selvskadings- og selvmordsproblematikk