Forstå gjentakende selvmordsatferd
Gjentakende selvmordsatferd (kronisk suicidalitet) oppstår gjerne i ungdomsalder og varer ofte i flere år. Selvmordsatferden har utviklet seg til en måte å mestre livet på. Å ha opplevd omsorgssvikt, neglekt eller traumer i oppveksten er viktige risikofaktorer for å utvikle en slik mestringsmåte.
Når en person er i livsfare, er det viktig å gjøre noe raskt for å ivareta personens sikkerhet. Hvis personen bekrefter konkrete planer om selvmord, eller du får en dårlig magefølelse, må du ta kontakt med hjelpeinstanser.
Dersom du jobber i kommunale tjenester, kontakt:
- 113 eller legevakt: tlf. 116 117
- fastlege (dersom den er tilgjengelig for rask hjelp)
- lokale akutt-ambulerende team ved distriktspsykiatriske sentre (der det finnes)
Jobber du i spesialisthelsetjenesten, må du raskt ha en vurderingssamtale. Involver gjerne pårørende, om mulig. Noen ganger er det behov for døgninnleggelse i psykisk helsevern.
Gjentakende selvmordsatferd er ikke et godt definert fenomen eller begrep. I de nåværende nasjonale retningslinjene brukes begrepet «kronisk suicidalitet» om samme tilstand, og fenomenet blir beskrevet slik:
«Hos noen få pasienter kan selvmordstanker og selvmordsplaner være mer eller mindre konstante. Disse kan i tillegg ha et repeterende selvdestruktivt handlingsmønster, gjerne med selvskading og/eller selvmordsforsøk» (Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (s. 25, PDF)).
En person med gjentakende selvmordstatferd kommer stadig i selvmordsmodus, og selvmordsfaren er forhøyet i denne perioden. Selvmordsatferden blir en måte å mestre livets utfordringer på, eller regulere seg selv på, i møte med motgang. Dersom helsepersonell ikke møter uttrykket på en hensiktsmessig måte, kan atferden fort utvikle seg til å bli et destruktivt mønster for mestring.
Ikke en egen diagnose
Gjentakende selvmordsatferd er ikke en egen diagnose, men forekommer ofte hos personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Personer med komplekse traumelidelser, psykoselidelser eller utviklingsforstyrrelser kan også ha gjentakende selvmordsatferd som symptombilde.
Tilbakevendende selvmordstanker kan også forekomme ved tilbakevendende depresjon. Når selvmordstanker er del av en depressiv episode, vil de gjerne dukke opp igjen ved en ny episode.
Omsorgssvikt, traumer og relasjonsskade
Gjentakende selvskading og selvmordsforsøk oppstår gjerne i ungdomsalder og kan vare i flere år. Å ha opplevd omsorgssvikt, neglekt eller traumer i oppveksten er viktige risikofaktorer for å utvikle en slik mestringsmåte. Personer som strever med gjentakende selvmordsatferd, har ofte en alvorlig relasjonsskade (Paris, 2007).
«Relasjonsskade» beskriver en fungeringsmåte preget av at man har et konfliktfylt forhold til viktige andre, med liten tillit til at andre vil hjelpe en eller er interessert i ens perspektiv, og [man har] liten evne til å ta imot trøst.
– Stangeland, 2016
Invaliderende oppvekstmiljø
Noen barn kan vokse opp i det psykolog Marsha Linehan kaller et invaliderende oppvekstmiljø. I et slikt oppvekstmiljø formidler omsorgsgivere at barnets følelser, opplevelser og reaksjoner er feil. Barnet kritiseres eller straffes ved sterke følelser i stedet for å få hjelp til å regulere følelsene sine.
Manglende følelsesmessig støtte kan gjøre at barnet utvikler problemer med å regulere egne følelser. I et invaliderende miljø lærer man ikke å kjenne igjen følelsene sine. Man mangler ord for og tillit til følelsene, og strever med å kommunisere dem til andre.
Å ikke kjenne følelser eller aktivt fortrenge/undertrykke egne følelser kan gi tomhetsfølelse og manglende kontakt med egne følelser og behov. Personen ser til omgivelsene for å finne ut hva som er «rett» måte å reagere på. Noen «skrur opp volumet» for å bli hørt.
For noen vil det å stadig be om hjelp etter selvskading eller selvmordskriser gi nye erfaringer med invalidering. Dette gjelder særlig dersom helsepersonell avskriver atferden som oppmerksomhetssøkende og håpløs. Det blir viktig å forstå funksjonen bak selvskadingen og selvmordsatferden. Dette kan bidra til å bryte den onde sirkelen.
Funksjonen bak gjentakende selvmordsatferd
Å tenke på selvmord eller skade seg selv kan fylle viktige funksjoner, som å regulere sterke og overveldende følelser, gi en følelse av kontroll, identitet og fellesskap med andre, eller kan være en måte kommunisere med omgivelsene på. Noen ganger kan det også være en måte straffe seg selv på.
Den selvdestruktive atferden kan starte som følelsesregulering – utløst av sterke, uhåndterlige smerter. Etter hvert kan atferden generaliseres, slik at den kan få flere funksjoner.
Selvskadingstrangen utløses ofte i situasjoner med overveldende psykisk smerte. Å skade kroppen utløser kroppens smertestillende stoffer. Derfor opplever mange umiddelbar lindring av sterk angst, sinne, eller indre uro. Selvskading kan også brukes til å vekke følelser når man føler seg tom eller nummen.
Noen opplever at selvskading bidrar til å forflytte følelsesmessig smerte til mer håndterbar fysisk smerte, fra innsiden til utsiden. Selvskading kan også brukes for å distrahere en fra vonde minner.
Oppsummert kan selvmordsplaner og selvskading være verktøy for å føle seg bedre, i mangel av andre måter å regulere følelser på.
Selvskading og selvmordstanker kan skape positive følelser. Man kan fantasere om selvskading eller selvmord, som en måte å unngå vanskelige følelser. Dette kan gi en følelse av kontroll i en situasjon hvor man i utgangspunktet føler svært liten kontroll: «Jeg kan i hvert fall bestemme selv om jeg skal leve eller dø»; «Jeg bestemmer i hvert fall selv om jeg skal skade min egen kropp eller ikke.»
En pasient forteller at selvmordstanker kom tidlig i livet, som en måte å roe seg når mor ble slått av far. Hun var redd for at moren skulle dø. Når det ble for ille, kunne hun fantasere om måter å ta livet sitt. Det føltes trygt og godt å vite at hun faktisk hadde kontroll over hvorvidt hun skulle leve eller dø når det var lite annet hun hadde kontroll over. Tanken om døden trøstet og roet henne alltid ned. Hun forteller i behandling at hun den dag i dag tenker på døden med én gang noe er vanskelig. Det skjer helt automatisk.
I noen ungdomsmiljøer kan selvskading gi status og en følelse av identitet og fellesskap. Når det er lite annet man mestrer i livet, eller man strever med å finne plassen sin sosialt, kan det å være «god» på å skade seg gi en slags mestringsfølelse og døyve en dårlig selvfølelse. For den det gjelder kan selvskading eller selvmordsatferden oppfattes som et verdighetsprosjekt.
Selvskading og selvmordsatferd kan «smitte». I sosiale medier og diskusjonsfora diskuteres selvskading og selvmordstematikk åpent, og bilder av selvskading deles. På kort sikt kan deltakelse i slike fora være en måte å føle seg mindre alene, og kan gi en sårt tiltrengt opplevelse av fellesskap. De som er rundt noen som ser slikt innhold om selvskading eller selvmord, kan bekymre seg for sosial smitte og eskalering.
Selvskading og selvmordsatferd kan være en måte å håndtere mellommenneskelige situasjoner. Det kan være en måte å fortelle at man har det vondt, be om hjelp og skaffe seg omsorg. Det kan også være en måte å unnslippe vanskelige situasjoner, for eksempel uønskede krav og forventninger.
Enkelte kan tolke selvskading og selvmordsatferd som manipulasjon og et ønske om oppmerksomhet. En slik tolkning overser personens indre smerte og tar ikke høyde for at den som skader seg, ofte mangler ord for denne smerten. Personen kan streve med å be om legitime behov på en mer konstruktiv måte.
Den som selvskader, har kanskje lite erfaring med at det nytter å be om hjelp på andre måter. Ofte har de erfart og blitt forsterket på at det er ved å gi uttrykk for et selvmordsønske eller skade seg at man blir hørt og får støtte.
Tolker man personens selvskading som «bare et forsøk på å få oppmerksomhet», kan man komme til å forsterke personens dårlige selvfølelse, følelse av verdiløshet og vonde relasjonelle erfaringer – som i sin tur opprettholder atferden.
Relasjonsskade henger sammen med negative selvinstrukser, lav toleranse for egne svakheter, skam over å blottstille emosjonell sårbarhet, og tillærte forventninger om kritikk og avvisning.
Selvskading som selvstraff kan forstås som et forsøk på egenkontroll og selvdisiplin, eller som et forsøk på å dempe uønskede impulser (Sommerfeldt & Skårderud, 2009; Øverland, 2006).
Les mer på snakkomselvmord.no:
- Selvskading er utbredt ved gjentakende selvmordsatferd. Les mer om selvskading som selvforsterkende, om sosial smitte, og selvskading og selvmordsforsøk: forstå selvskading
- Mennesker som strever med gjentakende selvmordsatferd, har også akutte episoder der selvmordsatferden er forhøyet: forstå mennesker i selvmordskrise
- Å være behandler for personer som regulerer seg selv gjennom selvmordsytringer, selvskading eller rus, er krevende: ivaretakelse av hjelpere
Referanser:
- Hawton, K., Bergen, H. A., Kapur, N., Cooper, J., Steeg, S., Ness, J., & Waters, K. (2012). Repetition of self-harm and suicide following self-harm in children and adolescents: findings from the Multicentre Study of Self-harm in England. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 53(12), 1212–1219.
- Sosial- og helsedirektoratet (2008). Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (PDF).
- Paris, J. (2007). Half in love with death. USA: Routledge
- Sommerfeldt, B. og Skårderud, F. (2009). Hva er selvskading? Tidsskrift for Den norske legeforening, 129.
- Stangeland, T. (2016). I skyggen av selvmordsrisiko. Scandinavian Psychologist, 3, e3.
- Øverland, S. (2006). Selvskading – en praktisk tilnærming. Bergen: Fagbokforlaget.