Myter om selvmord

Myte 1: «De som er suicidale, ønsker å dø.»

Ikke nødvendigvis. Ifølge selvmordsforsker Rory O’Connor (2021) kan selvmordsatferd ofte handle om et forsøk på å slippe psykisk lidelse, ikke nødvendigvis avslutte livet. Mange kan føle seg fanget av psykisk smerte og ønske å gjøre slutt på denne smerten. Følelsen av å være fanget blir en drivende faktor for suicidalitet. De er ambivalente når det gjelder å leve videre eller ikke. Selv personer som har selvmordstanker, ønsker ofte også å leve videre. Siden impulsen til å utføre selvmordshandlingen ofte er kortvarig, kan det å begrense tilgangen til selvmordsmidler være effektiv forebygging.

→ Les mer: Forstå mennesker i selvmordskrise.

Myte 2: «Å spørre om selvmord kan plante en idé om det hos noen.»

Dette finnes det ingen bevis for. Derimot finnes det bevis på det motsatte. Å spørre noen om hvorvidt de vurderer selvmord kan være starten på en samtale som redder livet til personen. Åpenhet om selvmord kan være kimen til at personen får hjelpen og støtten vedkommende trenger. Å snakke om selvmord er ikke det eneste forebyggende tiltaket, men det spiller inn i en kompleks helhet av faktorer. Det hjelper ikke den selvmordsutsatte at andre unngår temaet eller behandler det som et tabu.

Myte 3: «En forbedring i humøret betyr at selvmordsrisikoen går ned.»

Plutselig kan den utsatte virke gladere og lettere, noe som gjør at pårørende og hjelpere tenker at sjansen for selvmord er gått ned. Så forsøker likevel personen å ta livet sitt. Hvis noen er i en smertefull depressiv periode, kan valget om å ta selvmord lette overveldelsen deres og gjøre personen gladere, fordi selvmordet framstår som en utvei. Dette handler mest om de tilfellene hvor forbedringen i humøret skjer uventet, i motsetning til når terapi, sosial støtte eller medisiner faktisk fungerer i å hjelpe personen.

Myte 4: «De som snakker om selvmord, er ikke i risiko.»

Mange kan tenke at det siste suicidale mennesker ønsker, er å fortelle at de tenker på selvmord. Dette stemmer ikke nødvendigvis. Fire av ti som ender opp med å ta selvmord, har snakket med noen om det i forkant. Samtalene kan være indirekte, for eksempel handle om at man er lei av å leve, eller mer direkte: at de tenker på å ta eget liv. Ta alle uttalelser om selvmord på alvor.

Myte 5: «Alle suicidale mennesker er deprimerte eller psykisk syke.»

Du har kanskje hørt om 90%-estimatet? Det handler om at 90% av døde i selvmord etter sigende var deprimerte eller psykisk syke. Denne statistikken har fått motstemmer som mener at estimatet er for høyt. Like fullt er de fleste suicidologer enige om at mange med selvmordsatferd har psykiske lidelser. De vanligste lidelsene assosiert med selvmord er alvorlig depresjon, schizofreni, bipolar lidelse og avhengighetslidelser. Psykiske lidelser er imidlertid verken en forutsetning eller en tilstrekkelig forklaring på selvmord.

Myte 6: «Selvmordsatferd er arvelig.»

Denne myten er litt sann og litt usann, ettersom atferd ikke er arvelig, men genetikk spiller inn på ens psykiske helse. Sårbarhet for selvmordsatferd er delvis påvirket av genetikk. Tvilling- og adopsjonsstudier viser at 30–50% av variasjonen i selvmordsrisiko kan forklares av genetiske faktorer – men tallet er lavere når man kontrollerer for psykiske lidelser.

→ Les mer: Barn som pårørende ved selvmordskriser

Myte 7: «Selvmordsatferd er drevet av oppmersomhetssøken.»

Dersom helsepersonell og andre tror på myten om at noen utviser selvmordsatferd for å få oppmerksomhet, kan det påvirke hvordan de møter mennesker som lider. Man kan bli nedlatende og avskrivende, i verste fall bagatelliserende. Hvis selvskading og selvmordsatferd er måten man regulerer og viser det man føler, ligger det mye smerte bak handlingen, om den er direkte kommunikativ eller ikke. Hvert tilfelle av villet egenskade bør bli tatt på alvor og møtt med medfølelse.

Myte 8: «Selvmord er ikke mulig å forebygge.»

På nasjonalt nivå kan selvmord forebygges, men det er vanskelig. På verdensbasis har selvmordstallene sunket en tredjedel mellom 1990 og 2016. Hva reduksjonen skyldes, er ikke lett å finne ut av. På individnivå er det utfordrende å forebygge, delvis fordi vi ikke er i stand til å predikere hvem som kommer til å dø av selvmord. Ifølge NSSF (PDF) har 70% av dem som tar livet sitt vist risikotegn på forhånd, men det er heldigvis et fåtall av dem som viser risikotegn som faktisk tar livet sitt. Det gjør selvmord vanskelig å forutsi, men det betyr ikke at vi ikke kan prøve å forebygge selvmord, eller at det er uviktig hvordan hjelpere møter mennesker i en selvmordskrise.

Myte 9: «Selvmord skjer kun i visse sosioøkonomiske klasser.»

Nei, mennesker fra alle lag av befolkningen kan dø av selvmord. Bakgrunnen for denne myten er at selvmordsraten er høyere blant vanskeligstilte enn velstående. I Storbritannia er selvmord tre ganger så sannsynlig blant mennesker fra den fattigste delen av befolkningen sammenlignet med den rikeste. Likevel er selvmord noe som kan ramme hvem som helst.

Myte 10: «Å tenke på selvmord er sjelden.»

Dessverre er det vanlig å tenke på selvmord. Undersøkelser av selvmordstanker varierer. I World Mental Health-undersøkelsen svarer 3–16% at de har hatt selvmordstanker i løpet av livet. I en skotsk undersøkelse av 3500 unge voksne svarte mer enn 20% at de i løpet av livet hadde tenkt seriøst på å ta sitt eget liv, men ikke prøvd å gjøre det. Andelen er høyere blant unge voksne enn eldre voksne.

Myte 11: «Personer som forsøker å ta eget liv med lite dødelige metoder, mener ikke å ta selvmord.»

Dette stemmer ikke. Hver selvskadingshandling og hvert selvmordsforsøk bør tas på alvor. En studie fra England viste at de 10–18-åringene som havnet på sykehus for selvskading, hadde større sannsynlighet for å dø av selvmord de neste årene, enn de som havnet på sykehus på grunn av en overdose.

Referanser:

• O’Connor, R. (2021). When it is darkest. Why people die by suicide and what we can do to prevent it. London: Vermilion
• O’Connor, R. J., Wetherall, K., Cleare, S., Eschle, S., Drummond, J., Ferguson, E., O’Connor, D. H., & O’Carroll, R. E. (2018). Suicide attempts and non-suicidal self-harm: national prevalence study of young adults. British Journal of Psychiatry Open, 4(3), 142–148.
• Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF). Tre myter om selvmord (PDF).
• Hawton, K., Bergen, H. A., Kapur, N., Cooper, J., Steeg, S., Ness, J., & Waters, K. (2012). Repetition of self-harm and suicide following self-harm in children and adolescents: findings from the Multicentre Study of Self-harm in England. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 53(12), 1212–1219.