Myter om selvmord

Myte 1: «De som er suicidale, ønsker å dø.»

Ikke nødvendigvis. Selvmordet handler ikke nødvendigvis om et ønske om å dø, men en opplevelse av at livet slik det er i dag ikke er til å holde ut. Mange opplever en sterk psykisk smerte som de opplever seg fanget i, og som slik kan gi grobunn til håpløshet. Følelsen av å være fanget blir en drivende faktor for suicidalitet og en skadelig måte å skape en forandring på. De fleste med selvmordstanker er ambivalente til å dø. Personer som har selvmordstanker, ønsker også å leve videre. Det blir derfor viktig å bli møtt på det som oppleves smertefullt og sammen finne andre måter å skape forandring på enn å skade seg selv alvorlig. Siden impulsen til å utføre selvmordshandlingen ofte er kortvarig, er det å begrense tilgangen til selvmordsmidler effektiv forebygging.

→ Les mer: Forstå mennesker i selvmordskrise.

Myte 2: «Å spørre om selvmord kan plante en idé om det hos noen.»

Dette finnes det ingen bevis for. Derimot finnes det bevis på det motsatte. Å spørre «er det slik at du har det så vanskelig nå at du har selvmordstanker» kan være starten på en samtale som kan gjøre en forskjell. Det å dele noe skamfullt som man har båret på lenge med en person som lytter, ikke dømmer eller prøver å snakke det bort, kan virke lindrende på det smertefulle på innsiden. Åpenhet om selvmord kan være kimen til at personen får hjelpen og støtten vedkommende trenger. Å snakke om selvmord er ikke det eneste forebyggende tiltaket, men det spiller inn i en kompleks helhet av faktorer.

Myte 3: «En forbedring i humøret betyr at selvmordsrisikoen går ned.»

Plutselig kan den utsatte virke gladere og lettere, noe som gjør at pårørende og hjelpere tenker at sjansen for selvmord er gått ned. Så forsøker likevel personen å ta livet sitt. Hvis noen er i en smertefull depressiv periode, kan valget om å ta selvmord lette overveldelsen deres og gjøre personen lettere til sinns, fordi selvmordet framstår som en utvei, ut av det smertefulle. Dette handler mest om de tilfellene hvor forbedringen i humøret skjer uventet, i motsetning til når terapi, sosial støtte eller medisiner faktisk fungerer i å hjelpe personen.

Myte 4: «De som snakker om selvmord, er ikke i risiko.»

Mange kan tenke at det siste suicidale mennesker ønsker, er å fortelle at de tenker på selvmord. Dette stemmer ikke. Fire av ti som ender opp med å ta selvmord, har snakket med noen om det i forkant. Samtalene kan være indirekte, for eksempel handle om at man er lei av å leve, eller mer direkte: at de tenker på å ta eget liv. Ta alle uttalelser om selvmord på alvor.

Myte 5: «Alle suicidale mennesker er deprimerte eller psykisk syke.»

Du har kanskje hørt om 90%-estimatet? Det handler om at 90% av døde i selvmord etter sigende var deprimerte eller psykisk syke. Denne statistikken har fått motstemmer som mener at estimatet er for høyt. Mange med selvmordstanker kan ha en depressiv episode  eller andre psykiske lidelser. Men mange kan også være i en alvorlig livskrise som gir psykiske symptomer. Årsakene kan være mange og det er ofte flere årsaker som ligger til grunn. Noen kan være i smertefulle samlivsbrudd, andre kan ha tatt opp forbrukslån de ikke greier å håndtere. Uansett årsak er det muligheter for å få hjelp og komme ut av det som oppleves uhåndterlig.  

Myte 6: «Selvmordsatferd er arvelig.»

Atferd ikke er arvelig, men genetikk spiller inn på ens psykiske helse. Sårbarhet for selvmordsatferd er delvis påvirket av arvbarhet av for eksempel trekket impulsivitet, men arv og miljøet en vokser opp i spiller en svært viktig rolle. Gener er ikke skjebne. Noen ganger ser man en generasjonsoverføring av selve selvmordsatferden, men det handler om mange andre faktorer enn gener og mye større grad læring av å regulere følelser hos trygge voksne.

→ Les mer: Barn som pårørende ved selvmordskriser

Myte 7: «Selvmordsatferd er drevet av oppmersomhetssøken.»

Dersom man tror på myten om at noen utviser selvmordsatferd for å få oppmerksomhet, påvirker det hvordan vi møter mennesker som lider. Man kan bli nedlatende og avskrivende, i verste fall bagatelliserende. Hvis selvskading og selvmordsatferd er måten man regulerer og viser det man føler, så har det en funksjon for den det gjelder. Å få tak i denne funksjonen blir løsningen til å skape endring.  Hvert tilfelle av å skade seg selv må bør bli tas  på alvor og møtes med medfølelse.

Myte 8: «Selvmord er ikke mulig å forebygge.»

På nasjonalt nivå kan selvmord forebygges, men det er vanskelig. På verdensbasis har selvmordstallene sunket en tredjedel mellom 1990 og 2016. Hva reduksjonen skyldes, er ikke lett å finne ut av. På individnivå er det utfordrende å forebygge, delvis fordi vi ikke er i stand til å predikere hvem som kommer til å dø av selvmord. Ifølge NSSF (PDF) har 70% av dem som tar livet sitt vist risikotegn på forhånd, men det er et fåtall av dem som viser risikotegn som faktisk tar livet sitt. Det gjør selvmord vanskelig å forutsi, men det betyr ikke at det ikke er mye vi kan gjøre for å  prøve å forebygge selvmord. Det å jobbe med å motvirke utenforskap/mobbing, vold og omsorgssvikt og hvordan vi  møter mennesker i en selvmordskrise er viktig.

Myte 9: «Selvmord skjer kun i visse sosioøkonomiske klasser.»

Nei, mennesker fra alle lag av befolkningen kan dø av selvmord. Bakgrunnen for denne myten er at selvmordsraten er høyere blant vanskeligstilte enn velstående. I Storbritannia er selvmord tre ganger så sannsynlig blant mennesker fra den fattigste delen av befolkningen sammenlignet med den rikeste. Samtidig vet vi at tap av aktelse for eksempel ved økonomisk utroskap eller skilsmisse er viktige faktorer som kan skje i alle samfunnslag.  

Myte 10: «Å tenke på selvmord er sjelden.»

Det er mange som har selvmordstanker gjennom et livsløp, men som ikke gjennomfører. I World Mental Health-undersøkelsen svarer 3–16% at de har hatt selvmordstanker i løpet av livet. I en skotsk undersøkelse av 3500 unge voksne svarte mer enn 20% at de i løpet av livet hadde tenkt seriøst på å ta sitt eget liv, men ikke prøvd å gjøre det. Andelen er høyere blant unge voksne enn eldre voksne.

Myte 11: «Personer som forsøker å ta eget liv med lite dødelige metoder, mener ikke å ta selvmord.»

Dette stemmer ikke. Hver selvskadingshandling og hvert selvmordsforsøk bør tas på alvor. En studie fra England viste at 10–18-åringer som havnet på sykehus for selvskading, hadde større sannsynlighet for å dø av selvmord de neste årene, enn de som havnet på sykehus på grunn av en overdose. Derfor er vi opptatt av å komme inn med tiltak så tidlig som mulig.

Referanser:

• O’Connor, R. (2021). When it is darkest. Why people die by suicide and what we can do to prevent it. London: Vermilion
• O’Connor, R. J., Wetherall, K., Cleare, S., Eschle, S., Drummond, J., Ferguson, E., O’Connor, D. H., & O’Carroll, R. E. (2018). Suicide attempts and non-suicidal self-harm: national prevalence study of young adults. British Journal of Psychiatry Open, 4(3), 142–148.
• Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF). Tre myter om selvmord (PDF).
• Hawton, K., Bergen, H. A., Kapur, N., Cooper, J., Steeg, S., Ness, J., & Waters, K. (2012). Repetition of self-harm and suicide following self-harm in children and adolescents: findings from the Multicentre Study of Self-harm in England. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 53(12), 1212–1219.