Barn som pårørende ved selvmordskriser
Å leve med en mor eller far som vurderer å ta livet sitt, eller som skader seg selv, er potensielt traumatiserende for et barn. Konkret informasjon fra trygge voksne kan bidra til å forebygge feiltolkning og skyld, og kan hjelpe å skape mening. Informasjonen kan komme fra voksne i familien, men ofte må helsepersonell bistå i krisen.
Publisert: 1. mars 2023
Innholdet springer ut fra prosjektet Ivaretakelse av barn som pårørende ved selvmordsatferd, som er et samarbeidsprosjekt mellom RBUP Øst og Sør og RVTS Øst. Prosjektet står omtalt i Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord (s. 45, PDF).
Å være hjelper for familier i selvmordskrise
Helsepersonell kan kvie seg for å ta inn barna til samtaler når foreldrene strever med selvmordstematikk. Behandlere har uttrykket at de er redde for å gjøre vondt verre for mor eller far som er i selvmordskrise, at de legger en ny byrde til den suicidale pasienten ved å ta inn barna deres (Moe, Moen og Wiig, 2022).
I en veiledningsprosess i et akutteam ga flere av behandlerne uttrykk for manglende erfaring med å snakke med barn om vanskelige tema, og usikkerhet og frykt for å skade barnet ved å gi mer informasjon om foreldres selvmordsatferd enn barnet har godt av. Mange snakket om at det ikke er gode nok rammer for samtalene der de jobber, at det er for dårlig forankring, at det ikke er prioritert av ledelsen eller satt av tid til informasjonssamtalene.
Ubehaget og engstelsen helsepersonell kjenner på, kan gjøre at de unngår å ta inn barna til samtale i en periode i livet hvor disse samtalene virkelig kan være betydningsfulle for barn som også er i krise. I samtalene kan man unngå å snakke om det viktigste på grunn av ubehag.
Som i andre vanskelige samtaler, kan det være til hjelp å anerkjenne ubehaget, øve på hva skal man si, få veiledning og sette i gang med samtaler. Ofte er den første samtalen vanskeligst. Flere opplever at det «løsner» etter første informasjonssamtale:
Jeg tenkte i utgangspunktet: «Dette må jeg gjøre masse for å få til», og så har det egentlig hjulpet veldig mye å ha bare én samtale. Det har gjort det så mye lettere at jeg skal gjøre det igjen. Det er ikke så skummelt som man tror.
– Psykolog ved et akutteam
God forebygging
Å leve med en mor eller far som vurderer å ta livet sitt, eller som skader seg, er potensielt traumatiserende for et barn. Barnet kan tenke at det ikke er viktig nok til at livet til mor eller far er verdt å leve. Studier viser at barn som er pårørende til foreldre med selvmordsatferd, har statistisk økt risiko for selv å utvikle selvmordsatferd. Dette forklares med generasjonsoverføring av gener i samspill med miljøet barnet vokser opp i.
Forskningen omhandler hovedsakelig mennesker med en gjentakende selvmordstematikk. Utvikling av egen selvmordsatferd gjelder ikke alle barn og unge som er pårørende. Trygge og gode omsorgspersoner rundt kan bidra til å bryte en ond sirkel.
Barn er lojale. Foreldrene er de viktigste i livet. Barn kan tenke at de bør holde foreldrenes selvmordsatferd hemmelig og innad i familien. Dersom vi som helsearbeidere kvier oss for å ta inn barna til informasjonssamtaler, kan dette derfor forbli vonde hemmeligheter for barna og i verste fall gi skjevutvikling. Hvis ikke engang voksne kan snakke om dette «må det være ekstra farlig», tenker kanskje barn.
Strev i foreldrerollen
Studier viser at barn ikke nødvendigvis er en beskyttende faktor for foreldre med selvmordsatferd, slik man gjerne tror. Å streve i mors- eller farsrollen kan tvert imot være en driver for selvmordsforsøk. Foreldrerollen krever regulering av egne følelser og barnas følelser. Samtidig handler selvmordskriser i stor grad om et strev med å regulere egne smertefulle følelser.
Å mislykkes som forelder er skamfullt. Dette kan vi utforske, validere og jobbe med i samtaler med den voksne. Å bidra til at familien får hjelp til å snakke sammen kan derfor ha stor betydning for barnet selv, og for forelderen som strever.
Hva kan og skal du gjøre?
Å identifisere barna i den akutte krisen og bistå familien kan være god forebygging. Helsepersonell er lovpålagt å gi informasjon til barn av en pasient.
Ifølge helsepersonelloven skal barn ivaretas ved at det gjennomføres samtale med pasienten om barnets behov for informasjon og oppfølging. Videre skal det innhentes samtykke til å foreta hensiktsmessig oppfølging. Helsepersonell skal bidra til at barnet gis informasjon på en alderstilpasset måte om pasientens sykdomstilstand, behandling og om samvær.
Informasjonssamtalen
Hva ligger i å ivareta barna? Barn som pårørende har rett på informasjon om foreldres sykdom. Dette innebærer som regel at helsepersonell skal kunne gjennomføre en informasjonssamtale der barnet involveres – men hva kan man si? Flere uttrykker at det er enklere å snakke om at mamma eller pappa strever med depresjon, enn om mors eller fars selvmordstanker, selvmordsforsøk eller selvskading.
Å planlegge samtalen i samarbeid med foreldrene i forkant er helt sentralt for gode samtaler senere. Slik kan man også få kjennskap til hva barnet vet om foreldrenes selvmordsatferd.
Tips til planlegging av informasjonssamtalen med foreldrene:
Søk råd fra erfarne kolleger. Hvordan har de gjort det? Gå på kurset «Ivaretakelse av barn som pårørende når mor eller far strever med selvmordsatferd» og lag deg en kollegaveiledningsgruppe slik at du kan reflektere og øve.
Du kan f.eks. si at det kan være viktig for barnet/ungdommen å få et tilbud der de kan dele bekymringer med noen, og at dette er god forebygging av senere helseproblemer. Du kan også nevne lovgivning, at barnet har rettigheter.
Dersom det kommer fram i samtalen med foreldrene at barna eller ungdommen har vært vitne til eller blitt fortalt om selvmordsforsøk eller -utsagn, er det en tommelfingerregel at dette bør snakkes om. Barn er lojale og vil ikke nødvendigvis selv bringe dette inn i samtalen.
Spør forelderen: «Har dere snakket med barna om dette i etterkant? Hvilke ord brukte dere da? Hva er dere opptatt av at vi tar hensyn til når vi snakker med barna om dette?»
Dersom det er usikkert hva barnet vet om foreldres selvmordsatferd, må en utforske dette mer. Du kan for eksempel si til de voksne:
«Vi vet at barn får med seg mer enn det vi voksne tror. Barn er ekstra vare på det som ikke sies. Er det noen sjanse for at barnet ditt kan ha sett eller hørt noe av det som skjedde den dagen du forsøkte å ta livet ditt / var så fortvila at du bare ville dø?».
Videre må du vurdere sammen med foreldrene hva du skal si til barna, her er det ingen fasit. Kanskje er det slik at det er behov for flere samtaler enn bare én.
Det finnes ingen fasit for om man skal informere barn om selvmordsatferd når det er usikkert hva barnet vet. Dette avhenger av hva som har skjedd, informasjonen i familien, og hva barnet kan forstå kognitivt og mentalt. Drøft med foreldrene hvordan det er best å utføre informasjonssamtalen.
Bruk den andre forelderen i kartleggingen. Bør barnet for eksempel bo hos mormor eller den gode naboen i perioder når krisen er stor?
Har barna/ungdommene tilbud om samtaler du kan koble deg på? F.eks. hos helsesykepleier, kommunale tjenester, spesialisthelsetjenesten, barnevern?
Er det et spesielt tidspunkt som kan passe for samtalen? Hvis kroppsøving er favorittfaget, ikke legg samtalen til samme tidspunkt. For de mindre barna kan du høre om det er noen tegnesaker, leker eller kosedyr barnet kan ha med seg. Er det en spesiell saft og kjeks dere kan kjøpe inn?
For noen kan det være hensiktsmessig å dele opp informasjonssamtalen. Du kan for eksempel møte hele familien først, deretter eventuelle søsken sammen, deretter barna hver for seg, og så familien samlet igjen. Hør hva som passer best for familien, og bli enige med barnet/ungdommen om hva du kan dele av informasjon med foreldrene.
Tips til informasjonssamtalen med barnet/ungdommen:
Alderstilpass forklaringene til barnet/ungdommen. Vær ærlig og konkret, og bruk et språk som ikke etterlater forvirring eller frykt.
Barn er ulike, og informasjonssamtalen må tilrettelegges ut fra barnets alder og mulighet for å forstå. Informasjonssamtalen bør derfor planlegges på forhånd med de som kjenner barnet best.
Jo yngre barnet er, dess større er behovet for å ha med en trygg tilknytningsperson i samtalen. De små barna har ikke språk som sin mest naturlige kommunikasjonsform. For dem vil informasjonen ofte handle om å bli vist og få erfare at mamma/pappa blir godt ivaretatt.
For barn i skolealder kan man kombinere kreative uttrykksformer og mer språklig utforsking, og ha både familiesamtaler og enesamtaler med barnet. For ungdommer kan det være viktig å være med å planlegge hvordan informasjonssamtalen skal gjennomføres. Flere vil kunne ønske å møte mors eller fars behandler alene.
For mange familier vil dette være første gangen de opplever at selvmordsatferden blir snakket om. Å holde en åpen, undrende form på samtalen kan være et mål. Å la barnet/ungdommen ha mulighet til å trekke seg inn og ut av temaet ved hjelp av spill, tegning e.l, skifte av tema og bruk av felles fokus, kan bidra til at samtalen ikke oppleves som konfronterende. Ikke fortvil om du ikke får sagt eller spurt om alt. Den første informasjonssamtalen kan være første skritt i en prosess. Det viktigste er at familien har med seg en erfaring om at det går an å snakke om mors eller fars selvmordsatferd. For noen kan dette være starten på en prosess du kan fortsette hjemme. Andre kan for eksempel ha hjelp av helsesykepleier, familieteam i kommune/bydel osv.
Når barn er etterlatte etter selvmord, er det tydelige retningslinjer for hva man bør gjøre. Når barn er pårørende, er det ennå ikke utviklet retningslinjer eller veiledere, og du må bruke klinisk skjønn. Det er viktig at informasjonen du gir er så konkret som mulig, og at du tenker gjennom hva barnet kan komme til å høre senere fra nettverk og familie.
Informer om at det ikke er barnas ansvar å gjøre, eller holde foreldrene friske, men at dere skal gjøre det dere kan med å hjelpe forelderen.
Du må ikke gi lovnader om at mor eller far ikke kommer til å ta livet sitt. Vi kan ikke love at mor eller far ikke skal dø. Vi kan imidlertid trygge ved å gi alderstilpasset informasjon om kriseplan. Vi kan også ivareta at barnet har noen å snakke med ved økt bekymring for forelderen.
Ett av målene med informasjonssamtalen er at foreldrene og barna kan få noen verktøy til å fortsette samtalene hjemme.
Hjelp til kontakt: Dersom det vurderes at det er behov for videre oppfølging, spør om dere skal hjelpe til med å kontakte helsesykepleier, lærer, barnehage/helsestasjon, kommunal helsetjeneste.
I noen tilfeller utløses meldeplikten, og barneverntjenesten må kontaktes. Er du i tvil, husk at saker også kan diskuteres anonymt.
Kurs om temaet
RBUP Øst og RVTS Øst har sammen utviklet todagerskurset Ivaretakelse av barn som pårørende når mor eller far strever med selvmordsatferd. Her øver vi på informasjonssamtaler med ungdommer, skolebarna og de minste barna. Følg med på kursoversikt hos RBUP Øst og RVTS Øst, eller meld deg på nyhetsbrev for å få siste oppdateringer.
Referanser:
- Moe, K. F., Moen, G. L., & Wiig, S. M. (2022). Informasjonssamtalen med barn som pårørende ved selvmordsatferd – en selvfølgelig del av selvmordsforebyggingsarbeidet? Suicidologi, 27(1).
- Cerel, J., Frey, L.M., Maple, M., & Kinner, D.G. (2016). Parents with suicidal behavior: Parenting is not always protective. Journal of Child and Family Studies, 25(7), 2327–2336.
- Grimholt, T. K., Lunde, I. & Moe, K. F. (2019). Barn som pårørende etter selvmordsforsøk. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 56(1), 20–27.
- Lunde, I., Myhre Reigstad, M., Frisch Moe, K., & Grimholt, T. (2018). Systematic Literature Review of Attempted Suicide and Offspring. International Journal of Environmental Research and Public Health,15(5), 937.
- Helsedirektoratet (2011). Etter selvmordet – veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord (PDF)
- Raundalen, M. (2016). Hva skal vi si til barn om selvmord? (PDF) Suicidologi, 21(1)