Barn som pårørende ved selvmordskriser

Informer om at informasjonssamtale kan være nyttig og viktig for barna/ungdommene. Barn og unge får med seg mer enn foreldrene skulle tro, selv om de ikke har vært direkte vitne til selvskading eller selvmordsatferd. Det er viktig at de får alderstilpasset informasjon om det forelderen strever med for å unngå misforståelser og frita skyld og ansvar.

Gjennom informasjonssamtalen kan barna få mulighet til å dele bekymringer med noen, og dette er god forebygging av senere helseproblemer. Du kan også nevne lovgivning, at barnet har rettigheter. Barna kan stille spørsmål hvis de har det.

Dersom det kommer fram i samtalen med foreldrene at barna eller ungdommen har vært vitne til eller blitt fortalt om selvmordsforsøk eller -utsagn, er det en tommelfingerregel at dette bør snakkes om. Barn er lojale og vil ikke nødvendigvis selv bringe dette inn i samtalen.

Spør forelderen: «Har dere snakket med barna om dette i etterkant? Hvilke ord brukte dere da? Hva er dere opptatt av at vi tar hensyn til når vi snakker med barna om dette?»

Dersom det er usikkert hva barnet vet om foreldres selvmordsatferd, må en utforske dette mer. Du kan for eksempel si til de voksne:

«Vi vet at barn får med seg mer enn det vi voksne tror. Barn er ekstra vare på det som ikke sies. Er det noen sjanse for at barnet ditt kan ha sett eller hørt noe av det som skjedde den dagen du forsøkte å ta livet ditt / var så fortvila at du bare ville dø?».

Det finnes ingen fasit for om man skal informere barn om selvmordsatferd når det er usikkert hva barnet vet. Dette avhenger av hva som har skjedd, informasjonen i familien, og hva barnet kan forstå kognitivt og mentalt. Drøft med foreldrene hvordan det er best å utføre informasjonssamtalen. Kanskje er det slik at det er behov for flere samtaler enn bare én. Bruk klinisk skjønn.

Bruk den andre forelderen i kartleggingen. Bør barnet for eksempel bo hos mormor eller den gode naboen i perioder når krisen er stor?

Har barna/ungdommene tilbud om samtaler du kan koble deg på? F.eks. hos helsesykepleier, kommunale tjenester, spesialisthelsetjenesten, barnevern?

Er det et spesielt tidspunkt som kan passe for samtalen? Hvis kroppsøving er favorittfaget, ikke legg samtalen til samme tidspunkt. For de mindre barna kan du høre om det er noen tegnesaker, leker eller kosedyr barnet kan ha med seg. Er det en spesiell saft og kjeks dere kan kjøpe inn?

For noen kan det være hensiktsmessig å dele opp informasjonssamtalen. Du kan for eksempel møte hele familien først, deretter eventuelle søsken sammen, deretter barna hver for seg, og så familien samlet igjen. Hør hva som passer best for familien, og bli enige med barnet/ungdommen om hva du kan dele av informasjon med foreldrene.

Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at barnets forelder eller søsken er pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade.

Bruk litt tid på å bli kjent med barna/ungdommen, snakk gjerne om noe de interesserer seg for innledningsvis. Anerkjenn viktigheten i at alle er kommet til samtalen og at foreldrene har gitt dem lov til å dele. Fortell gjerne om reaksjoner et barn kan ha etter en potensielt traumatiserende hendelse.

Alderstilpass forklaringene til barnet/ungdommen. Vær ærlig og konkret, og bruk et språk som ikke etterlater forvirring eller frykt.

Barn er ulike, og informasjonssamtalen må tilrettelegges ut fra barnets alder og mulighet for å forstå. Informasjonssamtalen bør derfor planlegges på forhånd med de som kjenner barnet best.

Jo yngre barnet er, dess større er behovet for å ha med en trygg tilknytningsperson i samtalen. De små barna har ikke språk som sin mest naturlige kommunikasjonsform. For dem vil informasjonen ofte handle om å bli vist og få erfare at mamma/pappa blir godt ivaretatt.

For barn i skolealder kan man kombinere kreative uttrykksformer og mer språklig utforsking, og ha både familiesamtaler og enesamtaler med barnet. For ungdommer kan det være viktig å være med å planlegge hvordan informasjonssamtalen skal gjennomføres. Flere vil kunne ønske å møte mors eller fars behandler alene.

For mange familier vil dette være første gangen de opplever at selvmordsatferden blir snakket om. Å holde en åpen, undrende form på samtalen kan være et mål. Å la barnet/ungdommen ha mulighet til å trekke seg inn og ut av temaet ved hjelp av spill, tegning e.l, skifte av tema og bruk av felles fokus, kan bidra til at samtalen ikke oppleves som konfronterende. Ikke fortvil om du ikke får sagt eller spurt om alt. Den første informasjonssamtalen kan være første skritt i en prosess. Det viktigste er at familien har med seg en erfaring om at det går an å snakke om mors eller fars selvmordsatferd. For noen kan dette være starten på en prosess du kan fortsette hjemme. Andre kan for eksempel ha hjelp av helsesykepleier, familieteam i kommune/bydel osv.

Når barn er etterlatte etter selvmord, er det tydelige retningslinjer for hva man bør gjøre. Når barn er pårørende, er det ennå ikke utviklet retningslinjer eller veiledere, og du må bruke klinisk skjønn. Det er viktig at informasjonen du gir er så konkret som mulig, og at du tenker gjennom hva barnet kan komme til å høre senere fra nettverk og familie.

Informer om at det ikke er barnas ansvar å gjøre, eller holde foreldrene friske, men at dere skal gjøre det dere kan med å hjelpe forelderen.

Du må ikke gi lovnader om at mor eller far ikke kommer til å ta livet sitt. Vi kan ikke love at mor eller far ikke skal dø. Vi kan imidlertid trygge ved å gi alderstilpasset informasjon om kriseplan. Vi kan også ivareta at barnet har noen å snakke med ved økt bekymring for forelderen.

Ett av målene med informasjonssamtalen er at foreldrene og barna kan få noen verktøy til å fortsette samtalene hjemme.

Hjelp til kontakt: Dersom det vurderes at det er behov for videre oppfølging, spør om dere skal hjelpe til med å kontakte helsesykepleier, lærer, barnehage/helsestasjon, kommunal helsetjeneste.

I noen tilfeller utløses meldeplikten, og barneverntjenesten må kontaktes. Er du i tvil, husk at saker også kan diskuteres anonymt.